iFon gjenoppstått

Det er jo helt utrolig, men den opprinnelige iPhonen har gjenoppstått. Når wifien tok kvelden gikk jeg omsider til anskaffelse av en ny, og den gamle ble liggende i skuffen. For egen underholdning og utforskertrang la jeg inn Android, men når ikke wifien fungerte så var det liksom ikke så mye mer å ta seg til med den – selv med Android.

Jeg kunne jo ikke stoppe der. Hvorfor ikke bytte wifi-kortet selv. Dr.Ipod som jeg håpet kunne fikse telefonen i sin tid, ville ikke gjøre det, for det var for dyrt og litt kronglete å få til siden wifi-kortet er integrert i hovedkortet. Men hvis internett kunne gi meg et slikt communication board for en billig penge, ville det i det minste være morsomt å prøve å knirke det inn på egen hånd.

I mellomtiden fikk jeg et innlysende tips om nedgradere progamvaren. De første iPhonene som er hacka kunne visst nok oppleve problemer med de siste utgavene av programvaren. Etter litt knoting på å finne riktig måte å nedgradere på, var en lavere versjon lagt inn.

Hva skjedde. Internett fant veien tilbake til iFonen.

Så da sitter jeg her. Med en telefon til. Kanskje jeg skulle bygge inn en form for aerodynamisk og lekker enhet på do til iFonen, sånn at dobasert internettbruk blir litt lettere. Mulighetene er uendelige når man har internett.

Digitalt dypdykk #7

Da jeg oppdaget, det på mange måter vannvittige, programmet Windows Movie Maker en gang jeg var hjemme på juleferie, gikk jeg straks i gang med å lage en musikkvideo. Det musikalske råmaterialet var upåklagelig, men videoklipp var det dårlig med. Den andre musikkvideoen som kom senere på våren ble hakket bedre, selv om den første også har sine stunder.

Når jeg nå ser den igjen er det tydelig ivrigheten til å få laget noe har vært i overkant høy. De første 45 sekundene bærer preg av jeg filmer fra sofaen bare for å få noen klipp å teste det ut på. Så går det rett over i noen klipp som er filmet uten at filmeren vet at han filmer. Dette klippet kommer igjen etter 1:45, og da har jeg oppdaget en effekt, og effekter må brukes – på det samme klippet. Men rett før det har gått to minutter kommer regien og skuespillet inn, og  hele videoen tar en dramatisk dramaturgisk vending. Blir nesten litt skummelt. Effekter og raff krysklipping har blitt en lek.

Men når det virkelig blir skummelt er når man går tom for videoklipp enda en gang, og bare må ha flere med en gang. Da går man til Windows XP sine egne demoklipp. Disse kan sees rundt 2:50.

Fra rett etter 3 minutter har jeg virkelig funnet formen, og det er bare en seiersgang inn.

Du kan lese mer om bakgrunnshistorien til denne rockklassikeren og synge med på teksten. Låta er selvfølgelig The Prostitute of Rock (Just too Slutty to Be My Bitch) in the Name of Rock ‘n Roll.

Takk til familie som velvillig deltok i dette banebrytende og spennende prosjektet.

Get the Flash Player to see this content.

iPad i funksjon

Da var iPaden i gang. Problemet var at iPaden insisterte på å få kontakt med iTunes, men iTunes vil ikke på noen som helst slags måte ha noe med Linux å gjøre. Så kom Henriette på den geniale ideen om å logge seg på jobbPCen der jeg har iTunes, og koble iPaden til den over landegrensene helt fra Frankrike. Tanken var svært god, men etter mye prøving og feiling i Terminal, der jeg skrev både -d og comport førte ikke fram. Jeg fikk også høre at det var tilnærmet umulig å få til – pga en Applebestemt USB-driver.

Så på lørdag fant jeg plutselig en butikk her i denne bittelille byen som til alt overmål solgte iPad. Det var mer eller mindre en litt større bokhandel. Jeg gikk tilbake og hentet min og spurte om jeg kunne låne den ene Macen som var en prøvemaskin, for å aktivere iPaden min. De ansatte ble litt stressa av hele meg tror jeg, for på et tidspunkt snakket jeg med fire personer samtidig. Det endte med at det ville nok ikke gå, for han som drev med den slags aktivering var ikke tilbake før mandag, og de hadde ikke en maskin med både internett og iTunes. Jeg sa jeg ikke trengte internett, bare iTunes, men det var mandag som var min dag.

Mandag tropper jeg opp igjen, møter den mystiske aktiveringsmannen som sier, vær så god, bare aktiver i vei. Det fungerte ikke. Ikke fordi maskinen faktisk ikke hadde internett, men fordi den hadde en for gammel versjon av iTunes. Så aktiveringsmannen tok iPaden, koblet den til sin maskin og i løpet av to sekunder var den i gang. Det var alt som skulle til.

Jeg kan ikke forstå hvorfor det skal være nødvendig, når du ikke trenger internett for å sende informasjon til Apple om at du gir bort din førstefødte til Apples onde forskning. Du skal rett og slett bare la iPaden si hei til en vilkårlig iTunes. Svært lite brukervennlig.

Men her sitter jeg da. Med en iPad i fanget. Jeg har foreløpig ikke æøå, så linuxbasert skriving er å foretrekke foreløpig. Men den er veldig fin. Selv om jeg er litt muggen på Apple enda.

Overraskende nok har jeg enda ikke sett bilder på internett av noen som later som om de snakker i en kjempestor iPhone. Sikkert fordi det ikke vil se slik ut i det hele tatt. Men jeg er sannsynligvis først ute.

iPad i hus

Da var iPaden i hus, men måtte helt til Frankrike for å skaffe den. I Nice snuste jeg opp en Macbutikk. Da jeg kom til inngangen så jeg til min forskrekkelse at den var stengt grunnet ombygging. Heldigvis hadde butikken åpnet en midlertidig forretning lenger ned i gata, på størrelse med en pølsebod. Så da var det bare å gå inn å si hva en skulle ha til mannen. Han forsvant inn på bakrommet, og noen tastetrykk senere hadde jeg iPaden i lomma.

Det var først da jeg kom hjem at skuffelsen var som størst. For øyeblikket har jeg ikke tilgang til datamaskin basert på Windows eller OSX, og hva ber iPaden meg om under oppstart – å koble den til iTunes. Jeg kan ikke skjønne hvorfor det skal være nødvendig.

Jeg forsøkte tappert å installere iTunes via Wine på den Linux-komputeren jeg har tilgjengelig, og lure iPaden inn der, men uten hell. iTunes sier nei takk til Linux. Så her sitter jeg da. Med en iPad i fanget. Den kan i det minste brukes som skriveunderlag inntil videre.