Lydkule

Henriette dro til Japan og kunne melde underveis at der har de alt. Så jeg kunne ønske meg noe. Litt perpleks over ikke å vite hva alt er bestemte jeg meg for en grov kategori: noe av verdi – noe som går på strøm. Jeg fikk en fabelaktig lydkule.

Og hva gjør en lydkule. Du skrur den opp sånn at den deler seg i to. I den krumme enden er det en jackinngang og i den flate enden er det en slags høytaler. Den medfølgende kabelen bruker du til å koble til din preferete lydavspiller.

Høytaleren i kula lager omtrent ikke noe lyd. Og det er hele poenget. Du må finne noe som lager resonans. Da blir det lyd. I stedet for å justere en 20-bånds equalizer kan du finne deg en enkelt enhet som gir den lyden du vil ha. Ganske enkel fysikk, men det finnes knapt noe morsommere enn enkel fysikk – som lager lyd.

Get the Flash Player to see this content.

Læskedrikk

Jeg har ikke for vane å konsumere utgått drikk, bortsett fra når jeg må eller når forholdene ligger til rette for det. Innerst i kjelleren i en isoporeske over potetene fant pappa to skjulte skatter. Læskedrikk fra tidlig 90-tall.

Sprite-flaska har ingen datostempling, men siden den er en halvliter på glassflaske antar jeg den må være fra en gang fra begynnelsen av 90-tallet. Cola-flaska har Lillehammer ’94-logo, så den har jeg gode mistanker er sen 93 eller tidlig 94.

Mulig dette kunne blitt omsatt på et internetsk marked, men fristelsen ble for stor. Sprite hadde holdt seg overraskende godt. Imponerende kullsyrehold og fortsatt ikke unaturlig smak. Cola derimot, ikke så bra. Noe slapp og med en smak som ikke lenger var ren cola.

Nå bobler det litt i magen.

Lokalkjenner

I stedet for å lure er det bare å spørre. Men det er litt vanskelig å spørre når man ikke er tilstede. En mulighet er å ringe nærmeste telefonkiosk og satse på at noen svarer. Alternativt spørre noen som har sagt de er tilstede.

Localmind er program som er av typen der du skal være snill med fremmede, men ikke fullt så fysisk som i andre. Det hele går ut på at folk kan stille deg spørsmål om hva som skjer rundt deg akkurat nå. Er det mange folk i parken, er iPad utsolgt på butikken eller andre viktige ting som hvordan været er. Hvordan folk finner ut hvor du er, er at Localmind baserer seg på hvor du har sjekket inn via Gowalla, Facebook Places eller lignende.

I dag sjekket jeg inn på establissementet Gourmet Thai. Da jeg var kommet hjem og nøt eksotiske retter tikket det inn et spørsmål på telefonen. Man kan bli paranoid eller glad av slikt. Eller det er egentlig umulig å bli paranoid av selvpålagt forfølgelse, med mindre det er nettopp det paranoia er. Uansett, jeg valgte å bli glad og svarte villig vekk på stedets matmessige kvaliteter. Og fikk gode takk tilbake. Virket som Gunnar S. ble nøgd.

Foreløpig ser jeg ganske ensom ut som lokalkjenner i Norge, men det må være noen flere. Jeg har fått hele to spørsmål til nå. Det andre var faktisk om været i nærheten av Olsen. Muligens mest som en test av programmet.

Foreløpig anes det en viss nytte av programmet, uten at man er klinkende overbevist enda. Likevel, det må være mer nyttig enn å bare lese at noen har spist taco.

Lenketjuv

Det finnes grader av datakriminalitet. En i laveregradskiktet er lenketjuveri. Likevel en kriminalitetsform som blir mer og mer aktuell og som jeg nå har gjort meg ubevisst skyldig i. Det dreier seg ganske enkelt om et mulig brudd på moderne referanseregler. Og det viser seg at jeg ikke er den eneste. Offeret i denne saken viste seg å være skyldig i samme handling selv – i samme sak.

Når du får en epost med et knisbart vedlegg du vil sende videre, klikker du som regel på videresend. Ingen bryr seg om hvem som sendte ut vedlegget som førstemann. Fokuset er på det morsomme lolcatzbildet du har fått. Når det gjelder Twitter og Facebook blir kanskje saken en annen. Hvis noen poster noe interessant du vil sende videre, så retweeter du eller deler videre på veggen din. Navnet på den som postet først følger med automatisk. Det er rett og slett god stil og god kutyme å referere riktig – til og med på internett. Hvorfor er vel for å gi en form for kudos og anerkjennelse til den som har funnet noe friskt og interessant å dele. Alle elsker jo kodus. Det er vel en del av det å dele. Ingenting er gratis.

Jeg ble gjort oppmerksom på mitt tjuveri av min gode venn Hans Martin. Naturlig nok, det var også han jeg skulle ha stjålet fra. Han tweetet en feiende flott sak fra Stereogum som jeg tenkte jeg skulle tweete videre. Normalt pleier jeg å retweete slike ting som seg hør og bør, og kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde retweeta. Men når jeg gikk de siste timer etter i sømmene demret det.

I dette aktuelle tilfellet leste jeg saken ved komputeren og ikke på telefonen. Når jeg satt der slo det meg at slike sider har del-til-sosialemedier-knapper, knapper jeg svært sjelden bruker, og som jeg plutselig fikk lyst til å bruke. I tillegg hadde jeg et par dager før snakket med den nevnte Hans Martin om at han måtte få inn en tweete-knapp sin side. Så i mitt underbevisste var det høyaktuelt å trykke på en slik knapp. Noe jeg også gjorde. Og jeg trykket ikke bare på tweeteknappen, jeg trykket også på Facebookknappen. Dobbelfail. Lenka gikk rett ut i internett, med meg som avsender. Hans Martin var borte.

Min kriminelle handling skjedde i et slags dumhetsanfall og generell glemsel. Det var jo opptil flere minutter siden jeg hadde klikket meg bort fra Twitter. Det ene her er at jeg ikke fikk gitt behørig kudos til opphavsmannen. Jeg fant jo ikke saken selv. Der er kriminaliteten. Men en annen interessant ting er om jeg gjorde en feil når jeg også delte på Facebook. Skulle jeg også oppgitt referanse der når saken ble sendt fra Hans Martin gjennom Twitter. Spørsmålet er om internetts referanseregler gjelder på tvers av publiseringskanalene. Jeg vet jo at Hans Martin har en Facebookkonto, så jeg kunne jo ha slengt på navnet hans der og sagt at dette kommer fra han, men da måtte jeg nesten ha sagt at det kom fra han via Twitter. Litt for komplisert.

Når kan man slutte å si hvor man har fått noe fra. Hvor mange ledd skal man gå. De klassiske referansereglene sier vel at man skal oppgi hvor man har funnet innholdet til det man formidler. De moderne referansereglene sier etter det jeg kan skjønne at man skal oppgi hvem som har gitt deg innholdet. På den måten blir budbringeren den som kvalitetssikrer, ikke hvor innholdet befinner seg. Budbringeren blir i internett om enn ikke viktigere enn innholdet, men like viktig. Jeg huker av for Twitterreferansekriminalitet, men er litt usikker på om jeg vil bli dømt for den andre.

Uansett har vi skværet opp. Noe som gikk veldig greit siden det viste seg at også han var datakriminell. Ved nærmere undersøkelser fant han ut at selv hadde stjålet den samme lenken fra noen andre uten behørig referering. Så vi er begge kriminelle – hvis det er det vi er. Du kan lese selv hva den andre kriminelle skriver om saken.