Digitalt dypdykk #9 – 7th Helleven

Utført av Gunhild Bratset

Jeg tror ikke det finnes noe mer kraft- og effektfullt som 8-delsbass i skjønn forening med tunge trommer. Sjangrene som kan dette best er alle som starter med heavy. Det er fantastisk å høre på og ikke minst spille selv. Jeg har hamret flest 8-deler i det nå sagnomsuste og mytiske orkesteret 7th Helleven.

Ryggraden i den opprinnelige besetningen var selvsagt PowerPigs. Fasthan flyttet over til keyboards og tilfeldig gitar. Instrumentbytte krevde navnebytte og valget falt på Eric Shaun. Dette var jo av alle ting også et heavy metal coverband, så navnene måtte være tilsvarende hårete. Jeg og D.M.A.M.U.C. hadde kvalifisernede navn fra før og beholdt våre, men en kilde hevder jeg en kort periode bar navnet Ivonna Rock. Gitar og vokal ble traktert av henoldsvis Mitch Hill og Mike Hunt. Mot slutten av karrieren måtte D.M.A.M.U.C. takke for seg av geografiske hensyn og ble erstattet av Machine.

Bandets turnering dreide seg først og fremst om Telemark på kryss. Den eneste gangen vi kom oss utenfor fylkesgrensa var en tur til Rena, overraskende nok med en roadmanager med det klingende navnet Kirk E. Burner. Om ikke annet. Til den turen hadde vi også en skaffet en backdrop med en feiende flott logo tegnet av en utøvende metalgitarist som klarte å fange essensen av bandet. Typisk nok glemte vi å ta den med.

Som coverband flest spilte 7th Helleven tirader av klassiske hits, som gikk rett hjem i det metalbefengte Telemark. Men vi hadde en spesialskrevet låt skrevet av en annen metalentusiast, som jeg mistenker endte opp å spille med Mortiis. Men der er det mulig jeg blander. Låta hadde den kryptiske tittelen «She’s My Bitch». Utover en massiv banner, et hjemmestudioopptak og et liveopptak fra en litt for full romjulspub på Notodden er det ikke mange historiske rester av metalstorhet. Jeg må lete blant støvte minidisker i boden. Men vi klarte å få tatt et bandbilde. Med den glemte backdropen.

Mike Hunt, D.M.A.M.U.C., Puzzy Fuzzbourne, Mitch Hill, Eric Shaun

Rafting

Delbetaling for å spille på Jutulrock var valgfri ekstremsport. Vi valgte rafting. Ullundertøy var anbefalt med i baggasjen, og det hjalp ned nesten hele elva.

Under kyndig ledelse av den franske raftingmannen klarte vi å manøvrere omlag 5 kilometer elv. Man skulle tro det var bare å sette seg i båten og la det stå til, men overraskende mye koordinert roing var påkrevd. Mye vann i omløp og etter to frivillige og et delfrivillig møte med elv sa kroppen i fra på sin skjelvende måte om at den var veldig kald. Jeg rakk et hopp ut i frådende elvestryk, men rista for masse til å være med på det avsluttende hoppet fra 7 meter bro. Men uansett svært godt nøgd.

Tror samtlige deltakere fra VNRDS og Stereopol var for gira for ekstreme ting, kombinert med det våte element, så det ble ikke dokumentert billedlig noe som helst fra selve elvepadlinga. Sørgelige greier, for det finnes fint lite lekrere å ta i øyensyn enn menn i våtdrakt. Det eneste jeg fikk bilde av var en svært kald lilletå som er i ferd med å få tilbake den nordiske fargen rosa.

Baggasje

Det er en liten stund siden sist, men baggasjen er alltid den samme. Dette trenger man for en behagelig reise i rockens tjeneste.

  • Bassgitar (eventuelt valgfritt instrument)
  • Gaffateip
  • Leatherman
  • Dedikerte klær av rock
  • Bag med klær av ymse
  • Settlister – hvis du er settlisteansvarlig

Dette suppleres igjen av det som finnes i Urban Survival Kit.

I morgen går turen til Jutulrock og festivalen skal varme oss opp med generell rafting. Endelig skal jeg få prøve våtdrakt.

Legogitar

Tingene som havnet min vei fra Japan hadde en fellesnevner – Lyd. Den siste og minst rare tingen som havnet min vei fra Japan var også innen denne kategorien. Bare at denne lager ingen lyd.

Dette er ikke ekte Lego, men konseptet er det samme. De minste klossene er på størrelse med det klassiske fyrstikkhodet. Mini-lego med andre ord. Store deler av barndommen gikk med til ulike legobaserte byggeprosjekter. Men da i normalstørrelse. For en relativt storhånda fyr var dette en utfordring, men svært gøy. Ingen av klossene havna på gulvet heller. Det må være umulig å kjede seg i Japan.

Legogitarens dimensjoner

Bilstrøm

Sommeren går utover fysikken og mentale prosesser. Jeg har blant annet en tendens til å begynne å lespe. I tillegg går enten korttidsminnet og/eller langtidsminnet i dvale eller det er bare det at jeg ikke gjør noen ting om sommeren. Men nå er sommeren straks over og jeg kom på en ting jeg gjorde. Jeg skaffet meg en ny bil.

En ny bil fra 1996 har ikke CD-spiller. Den har kassettspiller. Når jeg da har en alternativ bilstereo fra forrige bilprodukt er det på sin plass å oppgradere selv om runde medier er på vei ut og de CDene jeg har ligger et sted i boden. Men det må gjøres, om ikke annet for å kunne knytte sammen noen ledninger og få det til å fungere.

Ledningene fra den innkommende bilstereoen hadde jeg overraskende nok merket med hva den enkelte ledning skal inneholde. Helt sikkert et tips fra min gode far som bisto prossessen forrige gang. Denne gangen var jeg overlatt til meg selv å finne ut hva de ulike ledningene i bilen ville for noe. Men internett er som alltids til hjelp. Så full av optimisme benker jeg meg i bilen med nødvendig verktøy: Leatherman, skrutrekkere, sukkerbiter, iPad og teip.

Strøm er rare greier. Har aldri helt skjønt ohm, volt og ampere, men pluss, minus og jord mener jeg at jeg skulle ha oversikt over. Jeg fikk det i alle fall ikke til. Eller jeg fikk koblet alt sammen, men strømmen fant ikke veien. Bortsett fra tilbake til kassettspilleren. Den ville samarbeide bare den ble skrudd på plass igjen. Jeg skylder på lav sommerferieinfisert tankekraft og konkluderer foreløpig at jeg innen automobilitet må holde meg til det analoge en stund til.