WuB: Operapassasjen

DJ-kollektivet Wurst und Brot har hatt en lengre pause, men fikk plutselig tilbud om å skape hygge på høstfesten til Kommunikasjonsforeningen. Det var litt for mange mennesker å skuffe til å si nei. Kalaset gikk av stabelen på Grilleriet, et sted jeg ikke visste hvor lå, men det viste seg å være i Operapassasjen, og det var i passasjen vi skulle stå – på en liten scene.

Kvelden begynte med litt minglende bakgrunnsmusikk under nærtrylling, og deretter regulær musikkleveranse før et soulaktig coverband overtok innendørs i to sett. Etter hvert sett ble det naturlig nok færre folk ute i passasjen. Så den siste halvtimen sto vi egentlig for oss selv ute, mens musikken ble levert inne. Litt vanskelig å måle responsen når man står med ryggen til utenfor der det skjer, men tross et eksperimentelt 80-tallsinferno avslutningsvis var alle glade og man kunne labbe hjem med penger i lomma nesten i inneværende døgn. Mulig at bedriftsevents er framtiden.

Resonans

Jeg kan ikke så mye om Nikola Tesla, men en av tingene rett ut av hukommelsen er at han mente alt hadde en iboende frekvens. Hvis du kunne dunke denne frekvensen på tingen ville den til slutt gå i oppløsning. Noe sånt mer eller mindre.

Dette kan jeg påvise hver gang jeg kommer inn i et lite nok rom. Ofte blir det en do. Inne på doen starter jeg å synge en tone så lavt jeg kan og så sakte oppover. Når tonen treffer rommets resonanstone er det ikke til å unngå å høre. Min do har tonen F. Selvsagt så godt som umulig å høre på opptaket under, men med hørlurar relativt høyt kan du ane doens rungende F.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Men kroppen har også en iboende resonans, noe som gjør Teslas teori nesten litt skremmende. Min kropp har tonen A i en gitt oktav, som jeg av sikkerhetsmessige hensyn må holde hemmelig. Når jeg står forran bassforsterkeren min og med ganske høyt volum spiller tonen blir kroppen litt skjelven og jeg havner inni en slags resonansboble og jeg må ta et skritt til siden før jeg går i oppløsning. Forstå og tro det den som kan.

Spenst

Jeg har aldri vært spesielt topptrent, kun sporadisk aktivitet. Ikke spesielt god i anareobe utfordringer, men er relativt utholdende i aerobe forhold. Og spenst. Jeg kan gå langt og hoppe høyt. Tror jeg i alle fall.

En gang kom jeg i skade for å uttale meg litt for selvsikkert om mine spenstige fortreffeligheter, noe som tilhørerne Dag og Richard selvsagt krevde å få se med egne øyne. Utfordringen var i første omgang å hoppe fra stillestående opp på pulten. Deretter vinduskarmen. Richard bak kamera. Dag som sikkerhetsansvarlig. Legg merke til selvsikker sparking av stol og sikkerhetsansvarligs testing –  i etterkant.

Get the Flash Player to see this content.

Lydboks

For å ha vært deltaker i en fokusgruppe ble jeg belønnet med et universalgavekort på 200 kroner. Siden jeg foreløpig ikke har hatt tid til å oppnå suksess i billyd og en forsøksvis midlertidig løsning med å bruke lydkula som erstatning ikke har fungert optimalt, passet det perfekt da en svært portabel høytaler på 2x3w kostet fattige 1 krone mindre.

Ikke like interessant dings som lydkula, men selvsagt bedre og overraskende god lyd. Den kan seriekobles sammen med andre og skal angivelig holde i 50 timer før den må lades. Tung og virker solid og med en sirlig plassert teipbit skal den ikke seile for langt i bilen heller. Men hvorfor en gjøk i designavdelingen måtte mene at blått ledlys under var nødvendig skjønner jeg ikke.

Apple

Siden jeg leser El Hanso Minimale og han hadde tenkt gjennom sin egen historie med Apple «siden han rett og slett falt fra» begynte jeg å tenke på det samme. Jeg er ikke en fanboy og vingler litt mellom hva jeg bruker, men Apple likevel mitt førstevalg – hvis jeg måtte velge, og valget har jeg strengt tatt egentlig tatt. Her er et personlig historisk overblikk.

Mitt første møte var med en Apple Classic med sort-hvittskjerm. Den sto på TV-rommet til Petter og Thomas grytidlig på 90-tallet. Min bruk var stort sett å spille Loadrunner, et ganske oridnært plattformspill, men det reddet meg i alle fall en gang fra total ydmykelse da de andre satt og så filmen IT som jeg syntes var hakket for skummel, og i stedet kunne si at var litt kjedelig og at det var mye fetere med Loadrunner.

Neste møte med Macmaskineriet var som student. Av en eller annen grunn var PCstuene nedlesset med Macer til å begynne med, og jeg tenkte ikke så mye over hva jeg brukte. Jeg hadde med meg en diskett i lomma som i prinsippet var det første hjemmeområdet og som jeg måtte ha for i det hele tatt få logget på. Jeg husker frustrasjonen over ikke å få matet ut disketten den første gangen. Det var jo ingen eject-knapp på maskinen. For å få den ut måtte diskettikonet dras ned i søppelkassen.

Min første personlig eide Mac ble skaffet til veie av Hans Martin.  Av en eller annen grunn hadde han gode kontakter på IMK som til tider delte ut utrangerte maskiner. Hans Martin snakket uhemmet og ofte om Macens fortreffeligheter, så jeg ble nysgjerrig og han lovte å skaffe meg en så snart det ble noe tilgjengelig. Så rundt omkring 2004 landet det en Power Mac G3 med tilhørende gigantiske skjerm på døra. Jeg fikk også låne Tiger-disken for en frisk installasjon. Inntil da hadde jeg bare sporadisk vært borti Mac OS og kun i de tidlige versjonene. Dette var noe helt annet. For første gang fikk jeg ordentlig en forståelse av hva jeg komputermessig dreiv med, og jeg klarte å få til de tingene som jeg ville uten å rive av meg håret. Jeg har fortsatt mareritt om Henriettes PC som en tid rullet rundt med Windows ME.

G3-maskinen turet og gikk i flere år – og den går fortsatt. Den står et eller annet sted i boden. Det morsomme med den var at den var så lett å åpne. En liten flipp og du kunne sette inn hardisks og RAM-brikker en masse. Søndagsmarkedet på Birkelunden har gitt meg mange mb. Etter G3en fikk jeg faktisk også en G4, men selv om den var tipptopp og holdt koken en god stund følte jeg etter hvert det var på tide å gå på butikken og skaffe meg en flunkende ny en. Til jul i 2007 gikk jeg hen og skaffet meg min første kjøpte og betalte komputer, og valget falt på en Mac Mini. Minien har vært en stabil og kjær følgesvenn, og selv om jeg i skamfull fryd nylig skaffet meg en bitteliten Air har jeg ingen planer om å kvitte meg med den, snarere tvert imot.

Apple har gitt meg svært mye glede. Frustrert og irritert også, åja, men snusfornuftig nok er det vel slik det skal være i et gneistrende godt forhold.