Trippelrock

Som regel skjer alt på en gang når det først skjer. Onsdag skjedde følgende tre rockbaserte ting:

    1. Vi mastret tre låter hos Strype. Dette var låter vi for en måned side spilte inn hos Sondre i Studio Laan. Som sist og som alltid er det umulig å forstå hva som skjer i mastring, men at det blir vilt bra er det ingen tvil om. Audun Strype er en magiker med de mystiske knottene og leser underlige ting ut av grafer og oscilatorer.
    2. Det var slipp på en reklame fra Braun. Ikke at det normalt er så interessant for oss, bortsett fra denne gangen. Vi har nemlig deler av musikken. General har den stolte ære av ljome over ansiktet til Mourinho.
    3. Glandular ble spilt på UrørtNRKP3. Svært artig slutt på en rockbasert dag.
For de som er spesielt interessert i hva som skjer i mastring er følgende video til informasjon. Den oppsummerer greit hva som skjer. Du sitter bak mannen som har peiling. Han skrur på ulike knotter og lytter og ser på en skjerm av og til. Han spør hva du synes, og så kan du komme med innspill på hvordan du vil ha det. Til slutt er det vilt mye bedre enn da du kom inn.
Get the Flash Player to see this content.

Hereford

Turen gikk som nevnt til England, men den fritidsorienterte delen av turen hadde Hereford som hovedmål – mer spesifikt å se Hereford United spille mot Burton Albion i league 2. Hvorfor ikke.

Eller det var et hvorfor. Jeg dro sammen med kollega Jesper på en konferanse i Birmingham. Siden den beleilig nok sluttet på en fredag var det en gylden anledning til å stå helga ut. Han hadde sammen med sin venn Jon Arild en gang spilt FIFA og tatt laget Hereford fra Conference League til seier i Premier League. De følte det var på tide å se laget sitt vinne på ordentlig. For meg var det passende å henge med for å føle den sagnomsuste engelske fotballen på kroppen.

Allerede i Birmingham skjønte vi at Hereford er for de fleste briter langt ute på landet. Ingen skjønte hvorfor vi skulle dit, og når vi sa vi skulle på fotballkamp skjønte de om mulig enda mindre. Men det skulle være svært fint der. Og kjøtt. Oppsummert i Hereford møtte vi hotelleieren på Merton Hotell som også eide andre establissement i byen, og i tillegg var sponsor av banens beste spiller. Vi møtte en fyr som jobbet skift på ciderfabrikken som vi overtalte til å møte oss på supporterpuben før kampen. Han dukket ikke opp. Vi passet på en hund og spilte fussball med lokal ungdom, og møtte litt for godt voksne kvinner som kunne informere om hvilke kvinner som hadde kjønnssykdommer i byen. Vi møtte også den maltesiske sikkerhetssjefen på stadion som hadde den mest og oftest brukne nesa jeg har sett, som også hadde et litt brokete korttidsminne. Og så spiste vi mat fra Bangladesh.

Kampen i seg selv var svært spennende, og for Jesper og Jon Arild var det omtrent som å komme hjem. Jeg var dessverre influensafebril og måtte kvelde tidlig i seng der jeg drømte at jeg var fanget i Cloudworks. Uansett, Hereford så ut til å vinne 2-1, helt til Burton sneik inn 2 mål på overtid. Som det var hele 6 minutter av. Litt nedtur akkurat det.

For å toppe det hele ble det jammen meg en tur til Championship også. Og da falt valget selvsagt på det laget med de mest beryktede supporterne – Millwall. Ikke like morsomt som league 2. Men det som på en måte var underholdende var å se og høre mannen på raden forran meg. Han satt der med poden sin og snakket faderlig helt til han hyppigere og hyppigere ropte de drøyeste ukvemsord til dommeren og spesielt en stakkars utvalgt lyslugg på Bristol City. Det er vel slik det skal være. Har lært meg noen nye engelskspråklige vendinger.

Marshall

Turen gikk av ulike årsaker til England. Denne ganger for andre årsaker enn slaraffenliv og handlemani, men man må jo raske med seg en liten souvenir om ikke annet. Og da selvsagt aller helst noe som går på strøm.

Jeg har en liten 5 watts forsterker med innebygd tuner kjøpt av en mann med Hawaii-skjorte vinterstid på Kampen, men noe mer portabelt enn Marshall MS-2 sin ene watt finnes ikke. Av knotter er det ikke annet enn volume, tone og selvsagt en overdrive-knott. Men det er en hensynsfull forsterker, siden den har uttak til høretelefoner.

Nå gjenstår det bare om det er noe lyd å klemme ut av den. Eller om det blir hyllevare. Uansett, nok en gang blir jeg påminnet det store prosjektet som jeg konstant utsetter. Forhåpentligvis vil denne kunne inngå der.

Musikkens grenseverdi

Fra tid til annen tenker jeg ut musikk i hodet som av og til blir til ny inn- og utspilt musikk. Av og til har jeg kommet på noe jeg synes er helt genialt, men når jeg får summet meg litt viser seg å være, om ikke identisk, litt for likt noe som noen andre allerede har laget. Det har fått meg til å lure på om vi ikke på et tidspunkt når musikkens grenseverdi. Det vil ikke være mer musikk igjen å lage.

Kanskje dette er en absurd og idiotisk tanke, at det heller er uendelig mulige kombinasjoner og variasjoner av lyd som vil gi et uendelig antall låter. Hvis man for eksempel øker tempoet i en låt vil låten få en helt annen karakter, og hvis man flytter noen toner i melodien og strekker de ut blir det en annen melodi og en ny sang. Og i tillegg er det rytme, lydbilde, besetning, måten ting spilles på, musikalske evner, pluss en hel rekke mer eller mindre målbare variabler som spiller inn. For å nevne noe. Alt dette og mer til vil kanskje de fleste være enige om gir mulighet for horder med nye låter.

Men hvor mye må man endre en låt før den går fra originalen til å være en coverlåt til at den videre blir en ny låt. Og vil en endring for evig gi en ny låt. Musikk er i prinsippet matematikk, så man kan tenke seg et regnestykke. I den vestlige skalaen er det 12 toner. Tar man utgangspunkt i melodien i en 3 minutters populærmusikalsk låt i et akseptabelt og klassisk tempo, der melodien også skal være lyttervennlig vil man i teorien kunne regne seg fram til et gitt antall kombinasjoner toner som vil gi ulike låter. Melodiene tar slutt.

Eller gitarriff. Mange av de feteste riffene baserer seg på tre til fire toner som går i en viss rytme over to til fire takter. Det kan da ikke være mange ledige kombinasjoner igjen. Wolfmother sin debutplate var breddfulle av gamle riff spilt om igjen, uten at det egentlig gjorde noe, for det ble tøff rock der og da. Og Kvelertak sneik inn(2:05) Foxy Lady uten at det gjorde noe heller.

Det må jo ha vært enklere å starte et band i 1966. Alle låtene som er laget etter var jo ikke laget da. Så det var jo bare å velge. Men så lenge AC/DC kan fortsette å gi ut plater er det håp. Det finnes vel knapt et orkester som gang på gang kan finne opp nye kombinasjoner av A, D og G.

NASA

NASA sender folk ut i verdensrommet og får de tilbake igjen. Dette krever mye teknologisk utvikling, noe som kommer vi som ikke får dra til gode. I form av sokker.

Min gode far hadde en stund stor humor i å bestille saker og ting fra Charlie Postordre – Selectkatalogens litt underlige tvillingbror. Blant annet fikk han forundringspakker med på forhånd ikke oppgitt innhold. Det var her jeg tror NASA-teknologien dukket opp for første gang.

Noe av det verste jeg vet er å bli våt på beina gjennom skoene. Enten plumpe i vannet eller bli svett i støvlene. Før en tur i skogen med støvler på fikk jeg en gang et par av disse sokkene. På pakken sto det at teknologien var fra NASA og skulle gjøre at det var umulig å bli fuktig. Det var bare å ha disse sølvsokkene innerst og valgfrie sokker ytterst. Resten var teknologisk magi. På med sokkene. Umulig å bli våt. Perfekt når preferert vinterskotøy er Converse av normal slett kvalitet. Nå er dessverre Charlie konkurs.