iPodpensjonist

For noen år siden fikk jeg det jeg tror er mitt første Apple-produkt av søstrene og Henriette. Det var den første iPod Nano. Den fulgte meg tett til jeg gikk over til telefonisk avspiller. Den lever fortsatt, men har ikke hatt helt godt av å ligge i skuffen, så den er ikke lett å slå av, og bruker derfor raskt opp den lille strømmen den holder.

Hans Martin tipsa meg om at Apple har funnet ut at denne typen iPod kan smelte og/eller ta fyr. Det er jo uheldig. Såpass uheldig at hvis man finner fram til en nettside hos Apple og registrerer seg kan man sende inn den gamle og få en ny tilbake. Om man får en ny gammel eller en ny ny vet jeg ikke.

Selv om min i praksis er operativ kom jeg til at jeg freister meg på å sende den inn. Ikke at jeg egentlig har et stort behov, men litt for overraskelsens del. Hva får jeg tilbake. I tillegg var det en gave, men det er såpass lenge siden den er gitt, så man kan kanskje se det som en oppgradering. Og jeg har fått løyve fra en av giverne.

Etter registrering er beskjeden at man etter opptil seks uker skal få tilsendt en konvolutt med en spesiell pose man skal returnere iPoden i. Nå har jeg fått konvolutten. Oppi lå det en god bunke med ark og en UPS-pose. Denne skal jeg fylle med iPod og si fra til UPS om at nå kan de komme og hente den. Så skal jeg vel vente litt til, og så får jeg en forundringspakke i posten. Rare og omfattende greier.

Jeg har ikke for vane å kvitte meg med ting som går på strøm. På en eller annen absurd måte føles det litt vemodig å sende den tilbake til en uviss framtid. Men jeg antar at den før møte mange likesinnede og får utvekslet spennende historier. En slags pensjonisttilværelse.

Kustom

Helt siden Håvard en gang midt på 2000-tallet gjorde meg oppmerksom på den har den vært på lista over forsterkere jeg bør ha. Aller helst den som kommer i 3×15″, og gjerne i en glinsende farge, men egentlig hvilken som helst fra Kustom Tuck & Roll-sortimentet.

Kustom-ampene fra 70-tallet kom altså i en serie med myk boblete polstring, og i ulike farger med litt glinsende dryss. Et vakkert skue. Kan ses i et slags virke i blå variant under rulleteksten til Charlie´s Angels. Jeg har søkt sporadisk etter en slik, men uten hell. Helt til Hans Martin her om dagen sendte meg en annonse med et eksemplar til salgs. Selv om den ikke var i fjong farge eller et tårn av 15″-elementer ble likevel kjøpetrangen vekket. Det var tid for quest.

Normalen er når jeg ser slike tilbud at jeg egentlig har bestemt meg i det jeg får napp. Heldigvis hadde jeg Kjartan med som questionär. Ampen var for så vidt fin, men litt ruskete i noen knotter, og noe usikkerhet omkring tremoloen og reverben fungerte. Og skuffende nok kanskje det viktigste når alt kommer til alt – lyden. Ble ikke umiddelbart solgt av de soniske kvalitetene, og da bør man tenke seg om. Noe jeg fikk hjelp til å gjøre. Selv om jeg fikk redusert prisen en stor seddel og egentlig følte at jeg hadde forseglet handelen, fikk jeg ufrivillig tenke- og samtaletid med Kjartan siden selgeren var opptatt med lodding. Så i siste sekund lyttet jeg til kroppens signaler og sa at jeg måtte tenke på det. For første gang i innkjøpshistorien av denne typen produkter har jeg gått med uforrettet sak.

Plakater

Det er gøy å spille rock, men noe av det administrative rundt kan til dels være litt kjedelig. Plakatopphenging er en av disse tingene. Men det må fortsatt til.

Det kjedelige er ikke turen man får med å spankulere rundt i gatene og teipe seg selv på vegger og inne i byens establissement. En ting at det er litt tværete når man teipkanten går i ett med resten av teipen og du pirker og pirker med rødsprengte kuldefingre, og man aldri har klart å finne den perfekte løsningen for hvordan trekke en ny plakat ut av rullen. Det kjedelige er at den snikende tanken på om prosessen i bunn og grunn kanskje er litt fånyttes.

Innomhus henger plakatene en stund og man kan regne med at ramlebamsene på vei til do kanskje registrerer at det skal serveres frisk rock et sted i nær framtid. Men utendørs er det litt mer anarkistiske tilstander. Det er oftere tjukkere vegger av lag på lag med plakater enn reell vegg, så det er helt tydelig at noen andre raskt mener de har et bedre arrangement å tilby enn deg.

Så hvorfor fortsette med det. Har kanskje internett tatt over som den viktigste promoteringskanalen. Det har vel det. Likevel, når vinylsalget øker, for man skaffer seg jo vinyl, øynes det håp og formål for plakatpromotering. Vinylen er nostalgisk og retro, og muligens også plakaten. Men vinylen kobles også til bedre kvalitet, så kanskje det på et nivå er høyere kvalitet over plakatene i rockreklame enn bombing av events på Facebook. Om ikke annet viser en plakatene at rockorkesteret i det minste legger ned tid og arbeid i promoteringen.

Så jeg elsker egentlig å henge opp plakater vil slutningen være. Eller i alle fall gjør det med en viss glede. Men ordentlig glad blir jeg når jeg får synlig bevis på at noen har sett plakaten og tatt seg flid med gjøre det til kjenne.

Til orientering var denne plakatrunden til VNRDS sin konsert på Palace Grill 23.januar.

 

Sakstøtte

Jeg støtter gode saker på fast basis og ellers så ofte jeg får det til. Tilfeller jeg forsøker meg er når tomgodset skal pantes. Automaten gir meg muligheten til å gi pengene til Røde Kors.

Eller jeg får ikke gitt pengene direkte. Jeg må gamble. Hver gang håper jeg at jeg ikke vinner. En ting er at jeg gjerne vil at Røde Kors skal få pengene. Det andre er at jeg har en tendens til å glemme ordinær pantelapp, og derfor også en eventuell pantelapp med gevinst.

Men i dag ville automaten at jeg skulle ta 100 kroner fra Røde Kors. Da husket jeg i det minste å levere lappen i kassa. Men jeg kunne ønske meg en gi penger-knapp. Da vinner alle.