Nanoklokke

Den nevnte jokermuligheten er nå utforsket. Erstatningsproduktet er nå plassert på armen. Muligens en form for jåleri, men svært praktisk sådann. Nå kan jeg følge med på tiden, høre lyd og legge hørlurarkabelen opp under jakka. Og jeg slipper å fiske fram det prefererte avspillingsmediumet fra lomma. Siste bonus er at jeg slipper å skade meg selv lenger. Forrige klokke, som ikke er kassert og vil bli brukt, har en stor litt drøy knapp som gir varig avtrykk i hånda. Tiden viser for øvrig sju minutter over elleve. Hvis du lurte.

Sugru

Mulig jeg har fått et tidlig innslag av demens. Jeg pleier å huske ting, i alle fall ting jeg gjør selv. I dag fikk jeg en pakke i posten. Det var ikke en pakke jeg vet er på vei, men en pakke jeg er ganske sikker på at jeg skulle komme til å vente på en gang i framtiden. Men den kom nå.

Jeg tror ikke jeg har sendt den til meg selv fra framtiden. Det kan jo være mulig at jeg har bestilt den selv og glemt det, men jeg håper ikke det er tilfellet. Jeg har mistanker om hvem bestilleren kan være. Her om dagen ble jeg tipset av en god kollega om en artikkel på NRKbeta som omtalte et fantastisk produkt. En slags plastelinaaktig masse du former som du vil og kan bruke til å lappe sammen og tette hva enn det måtte være.

Produktet heter Sugru. Min umiddelbare tanke var at dette må prøves. Derfor måtte det bestilles. Men jeg kom aldri så langt. Trodde jeg. Eller jeg vet det. Det er for tidlig med demens. I stedet er det  nok fantastiske kolleger som deler entusiasmen over de vakre tingene her i livet, og som i tillegg tar tiden med å glede en rar mann. Tror jeg vet hvem jeg skal dele posen med. Livets terning har brått flere øyne.

Erstatningsprodukt

Det tok 84 dager, men til slutt lå den i postkassa. Erstatningsproduktet. Jeg ble gjort oppmerksom på at jeg hadde en mulig eksplosiv iPod som kunne byttes ut, og det må man jo slå til på. Etter skjemaveldet var gjennomført og mannen dukket opp på døra kunne jeg spore den hele veien til Nederland, der den oppholdt seg og ble transformert, men returen var 17 dager i uvisshet. Helt til i dag.

En klinkende ny iPod. Jeg har strengt tatt ikke alvorlig bruk for den, men den kan være kjekk og ha til øvrig avspillingsmedium er fikset eller erstatningsproduktifisert, pluss at nå får jeg radiolytting. Og så har den en jokermulighet som må utforskes.

Kodeknekker

Henriette hadde i sin tid en hyppig brukt hengelås i et klassisk safekodehjul. Koden er tapt, på en måte dessverre, men på en annen måte ikke. Det skaper underholdning, om noe frustrerende. Koden må knekkes.

Jeg hadde tenkt at man kanskje kunne lytte seg til koden som så mange ganger sett på kinomatografen. Men internett kunne fortelle meg at man i en kombinasjon av føling og matematikk kunne knekke den. Jeg har forsøkt meg i to runder tidligere uten hell – kun en øm finger.

Etter første runde krøp jeg mer eller mindre til korset og kontaktet produsenten som sier at hvis du sender et kopimaskinbilde av hengelåsens serienummer, uten påhengende skap eller lignende, skal de returnere koden. Den fikk jeg aldri.  Så nå gjør jeg et tredje forsøk, og vurderer å sende et nytt triumferende kopimaskinbilde.

iFondisseksjon

Selv om iPhonen er et flott produkt har de en tendens til å gå i fysisk oppløsning litt for tidlig. Så tidlig at det i Apples øyne nok er fornuftig med den skrinne ettårsgarantien. Mitt andre eksemplar har nå fått den samme skaden som den første, nemlig en defekt av og på-knapp. Selv om det ikke er mange gangene den har gått i bakken har den i tillegg en sprekk over halve ryggen, slarkete laderkontakt, en muteknapp som ikke virker slik at jeg må mute med lomma.

Av og på-defekten gjør at jeg i praksis ikke kan fly. Det kan bli problematisk, så det beste er om jeg klarer å fikse den. Helst selv. En halmstråaktig teori er at det bare har samlet seg så mye skitt i form av personlig fett fra hender og ansikt, i tillegg til generelt støv, at det har blitt dårlig kontakt.

Det var bare to synlige skruer som kunne fjernes, men bakdekselet ville fremdeles ikke av. Så i stedet for å bruke makt konsulterte jeg internett som kunne fortelle meg at det er glasset som skal trekkes av med en sugekopp. Svært spennende. Videre kunne internett fortelle meg at det var hele 7 kabler og et par skruer til som måtte flippes av før jeg kunne komme meg helt fram til knappen det gjaldt.

Lysten var stor til å fly, men jeg trakk meg. Det slo meg at det kanskje ikke var det mest fornuftige å rote inni telefonen som fortsatt av innlysende årsaker var på. Kortslutningsspøkelset lurte rundt hjørnet. Så jeg nøyde meg med å skrape bort det meste jeg kunne se av udefinerbart avfall og skrudde den sammen igjen. Og den er fortsatt på. Jeg får bli hjemme.