Stikkordarkiv: album

Rockoppsummering

Da slapp vi til slutt plata Like Criminals We Do. Etter mastringa var det i gang med de neste administrative leddene. Blant annet avgjøre hvilket cover vi skulle velge, som ble avgjort av folket. Så var det å sende plata til internettbutikker og streamingtjenester, finne folk som skulle få plata mot at de kanskje ville skrive noe om den, lage nye nettsider, bombe alle internettkanaler tenkes kan og planlegge gjennomføre noen konserter. Pluss noe annet. Men 15.juni var den for salg der dagens musikk kjøpes. Og vi dro til Tyskland.

Det var ikke all verdens mengde med konserter vi hadde på plakaten før sommeren, men satser på å gjøre et større raid fra august. Tre stykk var i boks og første sted ut var i Wernigerode, den byen nest etter Oslo og Bergen vi har vært flest ganger. Forrige gang var for to år siden utendørs på en slags byfest. Den seansen gikk såpass dårlig at vi var sikre på at om vi ikke ble kjeppjaget ville vi i alle fall ikke få komme tilbake. Der tok vi heldigvis feil. Det var på tide å gjøre ting godt igjen. Noe vi også gjorde.

Dagen etter gikk turen til Wolfsburg og til klassisk klubb i en kjeller. Veldig morro, men vi hadde litt problemer med synet til å begynne med for røykmaskinmannen var litt vel hissig på knappen i et så lite lokale. Men stor stemning og kontakt med lokalbefolkningen gjorde det til en minneverdig nok aften. Det sterkeste minnet for min del er mitt møte med byens kanskje største death metal-bassist. Han ville gjerne ta en prat mot slutten av kvelden, og det måtte vi gjøre utendørs. Eller han ville vise meg noe 50 meter unna. Jeg ble selvsagt med. Men 50 meter ble til et par hundre og noen gater videre og inn i en bakgård og ned i kjelleren bak 3 dobbeltdører. Jeg kunne ikke tenke meg at han på noen som helst slags måte hadde tenkt å legge meg i fryseboksen. Og det skulle han heller ikke. Han skulle bare vise meg death metal-studioet sitt, og tilfeldigvis den vaskeekte hodeskallen som en kompis av han hadde gravd opp av jorda.

I tillegg fikk vi også en tur inn i det tyske fjellet der vi møtte et 30 cm langt hvitt dyr uten øyne som var 70 år gammelt, en litt merkelig guide som kanskje hadde guidet litt for mye så mange hundre meter under bakken og en hel gjeng med tyske turgåere.

Slippkonserten i Oslo måtte dessverre avlyses noe som nesten er første gang i The Vineyards historie. Hans Martin hadde dratt med seg et lumsk DDR-virus som satte seg i halsen. Det var bare brumling igjen og ikke mye å bygge vokale prestasjoner på. Men over sommeren er det også svært passende med et ekstra lite slipp.

Mer mastring

Da var det dags for nok en tur til Strype for å mastre album. Vi har jo gjort det før, men det er på en måte like mystisk hver gang. Umulig å helt skjønne hva som blir gjort, men bra blir det.

Det var jeg og Kjartan som tok turen og kom inn mot slutten av prosessen. Med en gang var vi litt bekymret for hissigheten i lyden. Er det virkelig så mye rock i oss. Eller det var kanskje mest jeg som var bekymret for mengden bunn og bass. Er naturlig nok veldig glad i dypeste frekvenser. Men det er noe betryggende å ha med ordentlige fagmenn å gjøre. Vi ble beroliget med at det var nettopp slik det burde låte. Mulig at det soniske utstyret som brukes i slike sammenhenger er for bra for våre ører. For når jeg kom hjem og hører på det sedvanlige anlegget låter det jo upåklagelig bra. Hvis ikke verden kommer til å elske dette så skjønner jeg ingenting. Så framfusen kan man vel være en sjelden gang.

Nytt album

I fjor høst dro vi tilbake til Studio Laan for å spille inn tre låter. Det ble den sedvanlige suksessen og vi slapp til og med en singel. Planen var at vi relativt raskt skulle følge opp med videre innspillinger, men på grunn av en litt uregjerlig bonde som var eier av låven der studioet holdt til – og som i etterkant raste sammen, ble det ikke innspilling før nå. Og et helt annet sted, men med den samme eminente tekniker og produsent Sondre. Nå er det hele ferdig innspilt og klar for mastring og snart for alles ører.

Sondre tok like godt med seg hele studioinventaret sitt til vårt øvingslokale og skrudde knottene på stødig vis der. Litt akustiske utfordringer og lydlekkasjeproblemer, men ingenting som ikke kan overvinnes med kløktige grep.

12 låter fant veien til ferdig produkt. Vi er ikke alltid bandet med høyest låtproduksjon til tider, og to av låtene som er med er egentlig ikke spilt tidligere. Nesten ikke for oss selv en gang. Disse to fantes bare i demoversjoner, så midt i innspillingsperioden måtte vi ta en liten pause for å lære oss låtene. Men bra ble det og ut kom Hammer on the Stereo og Rock no.53.

Den oppmerksomme lytter vil kanskje legge merke til økende bruk av kassegitar. Selvsagt med mye vreng og langt baki der, men likefullt kassegitar. En låt er til og med kassegitarbasert. Hvem skulle vel ha trodd det. Utover det er det ikke så veldig mange rockkuriosa å nevne utover en frekk triangel, soulemulering og synging gjennom en fuzzbasert Telecaster. Det er da noe. Men denne gangen mer rock slik vi spiller for oss selv. Helt upåklagelig bra.

Sondre var en rev til å komme med innspill til rydding i låter og lage frekke koringer. Derfor ble han belønnet med en gitarsolo. Intet mindre en slidesolo utført med en miniflaske med akevitt. En solo så harmonisk utfordrende at Kjartan måtte bidra med en finger.

Get the Flash Player to see this content.