Stikkordarkiv: bass

Lodde

Lodding. Skruing erstattet av gaffa.
Lodding. Skruing erstattet av gaffa.

Den bassen jeg spiller mest på er en japanprodusert Fender ’52 reissue jeg kjøpte av en fyr et sted i innlandet som akkurat hadde kjøpt seg nye kajakk. Så han trengte vel på en måte de billige pengene.

Jeg har vært rasende fornøyd med den og har knapt spilt på noen av de andre siden. Men en ting er helt hårreisende patentert i denne utgaven. Inputen sklir ut og må loddes hele tiden, mye på grunn av måten man skal prøve å feste hele greia på. Så nå prøver jeg meg med teip. Og håper loddinga holder denne gangen. Heldigvis liker jeg å lodde.

Julegave

BassgitarskjorteSiden storfamilien er blitt så diger har vi laget et enkelt, men sinnrikt system som regulerer mengden julegaver. Ikke bare reduserer det mengde stress før jul, men minsker også mengden ting alle skal dra fram og tilbake og lagre i hus.
Bassgitar 2

Utover familien har det regulert seg selv egentlig, men jeg og Helge har hatt en klar regel i mange år at vi ikke gir noe til hverandre. Til nøds en ferdigutfylt tippekupong. Men i år brøt han regelverket. Noe jeg er svært glad for. Denne kommer til å være på romjula gjennom.

Om trykket på ryggen skulle trenge forklaring.

 

Cables

Øve til Cables

Plutselig ringte Håvard. Jeg svarte og han spurte om jeg ville spille bass, nærmere bestemt være gjestebassist i Cables. De hadde havnet i bassnød og det var noen spillejobber i nær framtid. Selvsagt ville jeg forsøke meg på det. Med et forbehold om at min slappe høyrehåndsbassing passet inn i Cables rockunivers. Flatterende nok var det jeg som la inn denne opsjonen og ikke Håvard.

Så det var ikke annet å gjøre enn å sette seg ned og høre gjennom låtene, notere og basse litt. Utfordringen var å få hodet inn i en annen type rocklogikk. Jeg er nå etter 10 år i samme band vant med å tenke en gitt låtstruktur og oppbygging. Men etter noen timer på kjøkkenet og en øving med bandet fikk jeg vikariatet. Fantastisk gøy å bryne seg på andres rock og få spilt konserter uten å ha administrativt ansvar. Og for en gjeng. Bare moro hele veien og alle vinner.

Det ekte Cables

Resonans

Jeg kan ikke så mye om Nikola Tesla, men en av tingene rett ut av hukommelsen er at han mente alt hadde en iboende frekvens. Hvis du kunne dunke denne frekvensen på tingen ville den til slutt gå i oppløsning. Noe sånt mer eller mindre.

Dette kan jeg påvise hver gang jeg kommer inn i et lite nok rom. Ofte blir det en do. Inne på doen starter jeg å synge en tone så lavt jeg kan og så sakte oppover. Når tonen treffer rommets resonanstone er det ikke til å unngå å høre. Min do har tonen F. Selvsagt så godt som umulig å høre på opptaket under, men med hørlurar relativt høyt kan du ane doens rungende F.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Men kroppen har også en iboende resonans, noe som gjør Teslas teori nesten litt skremmende. Min kropp har tonen A i en gitt oktav, som jeg av sikkerhetsmessige hensyn må holde hemmelig. Når jeg står forran bassforsterkeren min og med ganske høyt volum spiller tonen blir kroppen litt skjelven og jeg havner inni en slags resonansboble og jeg må ta et skritt til siden før jeg går i oppløsning. Forstå og tro det den som kan.

Thunderbird

Bilde av bilde tatt på do, for jeg har et bilde av bass på do.

Hvor mange bassister fantes det på 70-tallet. Etter produksjons-mengden å dømme kan det ikke ha vært så uhorvelig mange.

Gjennom noen års bassing har jeg skaffet meg nok basser til å telle på en hånd. En av disse, og kanskje den jeg er mest glad i er en Gibson Thunderbird fra 1976. Den kjøpte jeg for mange år siden gjennom internett og den ble plukket opp på Holmestrand jernbanestasjon. Lenge var dette den eneste operative bassen jeg hadde, men da jeg skaffet meg en annen ble Thunderbirden satt litt til lagring. Litt for avvekslingens del, men også fordi jeg tenkte jeg ikke skulle slite den ut. Det er nemlig Gibsons jubileumsthunderbird fra 1976 jeg har liggende, en såkalt Bicentennial.

Jeg visste at det ikke var laget så mange av den, men da jeg via en annonse på Finn fant en side som viste produksjonshistorikken til Thunderbirder ble jeg litt forfjamset. Av Thunderbirder fra 1976 i min farge er det bare laget fattige 228 stykker. I hele verden. Akkurat her og nå er det utrolig sprøtt å tenke på at for 34 år siden laget de 228 stykker, som i prinsippet skulle dekke etterspørselen i hele verden. Skulle man tro. Og så har en av disse havnet hos meg.