Stikkordarkiv: Hans Martin

iPodpensjonist

For noen år siden fikk jeg det jeg tror er mitt første Apple-produkt av søstrene og Henriette. Det var den første iPod Nano. Den fulgte meg tett til jeg gikk over til telefonisk avspiller. Den lever fortsatt, men har ikke hatt helt godt av å ligge i skuffen, så den er ikke lett å slå av, og bruker derfor raskt opp den lille strømmen den holder.

Hans Martin tipsa meg om at Apple har funnet ut at denne typen iPod kan smelte og/eller ta fyr. Det er jo uheldig. Såpass uheldig at hvis man finner fram til en nettside hos Apple og registrerer seg kan man sende inn den gamle og få en ny tilbake. Om man får en ny gammel eller en ny ny vet jeg ikke.

Selv om min i praksis er operativ kom jeg til at jeg freister meg på å sende den inn. Ikke at jeg egentlig har et stort behov, men litt for overraskelsens del. Hva får jeg tilbake. I tillegg var det en gave, men det er såpass lenge siden den er gitt, så man kan kanskje se det som en oppgradering. Og jeg har fått løyve fra en av giverne.

Etter registrering er beskjeden at man etter opptil seks uker skal få tilsendt en konvolutt med en spesiell pose man skal returnere iPoden i. Nå har jeg fått konvolutten. Oppi lå det en god bunke med ark og en UPS-pose. Denne skal jeg fylle med iPod og si fra til UPS om at nå kan de komme og hente den. Så skal jeg vel vente litt til, og så får jeg en forundringspakke i posten. Rare og omfattende greier.

Jeg har ikke for vane å kvitte meg med ting som går på strøm. På en eller annen absurd måte føles det litt vemodig å sende den tilbake til en uviss framtid. Men jeg antar at den før møte mange likesinnede og får utvekslet spennende historier. En slags pensjonisttilværelse.

Kustom

Helt siden Håvard en gang midt på 2000-tallet gjorde meg oppmerksom på den har den vært på lista over forsterkere jeg bør ha. Aller helst den som kommer i 3×15″, og gjerne i en glinsende farge, men egentlig hvilken som helst fra Kustom Tuck & Roll-sortimentet.

Kustom-ampene fra 70-tallet kom altså i en serie med myk boblete polstring, og i ulike farger med litt glinsende dryss. Et vakkert skue. Kan ses i et slags virke i blå variant under rulleteksten til Charlie´s Angels. Jeg har søkt sporadisk etter en slik, men uten hell. Helt til Hans Martin her om dagen sendte meg en annonse med et eksemplar til salgs. Selv om den ikke var i fjong farge eller et tårn av 15″-elementer ble likevel kjøpetrangen vekket. Det var tid for quest.

Normalen er når jeg ser slike tilbud at jeg egentlig har bestemt meg i det jeg får napp. Heldigvis hadde jeg Kjartan med som questionär. Ampen var for så vidt fin, men litt ruskete i noen knotter, og noe usikkerhet omkring tremoloen og reverben fungerte. Og skuffende nok kanskje det viktigste når alt kommer til alt – lyden. Ble ikke umiddelbart solgt av de soniske kvalitetene, og da bør man tenke seg om. Noe jeg fikk hjelp til å gjøre. Selv om jeg fikk redusert prisen en stor seddel og egentlig følte at jeg hadde forseglet handelen, fikk jeg ufrivillig tenke- og samtaletid med Kjartan siden selgeren var opptatt med lodding. Så i siste sekund lyttet jeg til kroppens signaler og sa at jeg måtte tenke på det. For første gang i innkjøpshistorien av denne typen produkter har jeg gått med uforrettet sak.

Julekalender

Jeg liker å fikse på og bygge ting. Ikke at jeg har overdrevne evner, og at alt nødvendigvis blir så utrolig bra, men jeg klarer å tenke meg fram til hvordan ting kan løses og finner en eller annen form for løsning. Men det er som oftest ting på strøm eller noe jeg kan skru i. Jula er tida for mykere bygging.

Julekalender har ikke helt vært min store styrke. Ikke når det kommer til å åpne egen eller lage for andre. Jeg hadde ikke tenkt å lage noen i år siden jeg ikke hadde en god idé eller heller ikke fått inn noe konkret ønske om. Men 1.desember leste jeg hva Hans Martin hadde gjort og fikk inspirasjon – og en idé. De gode planene kommer selvsagt i siste liten, så jeg måtte hive meg rundt for å rekke startskuddet.

Mottakeren av kalenderen var Henriette. Hun er svært glad i Instagram og overraskelser. Så tanken var å kombinere dette ved å skrive ut 24 av instagrambildene, lime disse på papp og klippe de ut til små kort. Kortene skulle oppi en julepapirinnpakket boks der det var en liten luke. Hver dag trekker man ett kort med et overraskende bilde som man limer fast på en av det 24 rutene på boksen. Perfekt og sømløs plan. Det eneste var at jeg hadde litt dårlig tid og tok en kvalifisert råsjanse på at 24 bildekort ville få plass.

Det gjorde de ikke, så her måtte det tenkes nytt litt fort. Valget falt da på det klassiske juletreet i papp og boksen ble i stedet omdefinert til en egen biledkortdispenser. I mangel av grønt papir falt valget på et snødekt tre. Det hele unnagjort på 2,5 timer. Følte meg svært hobbykunst- og formingstime-kompetent etterpå.

WuB: Operapassasjen

DJ-kollektivet Wurst und Brot har hatt en lengre pause, men fikk plutselig tilbud om å skape hygge på høstfesten til Kommunikasjonsforeningen. Det var litt for mange mennesker å skuffe til å si nei. Kalaset gikk av stabelen på Grilleriet, et sted jeg ikke visste hvor lå, men det viste seg å være i Operapassasjen, og det var i passasjen vi skulle stå – på en liten scene.

Kvelden begynte med litt minglende bakgrunnsmusikk under nærtrylling, og deretter regulær musikkleveranse før et soulaktig coverband overtok innendørs i to sett. Etter hvert sett ble det naturlig nok færre folk ute i passasjen. Så den siste halvtimen sto vi egentlig for oss selv ute, mens musikken ble levert inne. Litt vanskelig å måle responsen når man står med ryggen til utenfor der det skjer, men tross et eksperimentelt 80-tallsinferno avslutningsvis var alle glade og man kunne labbe hjem med penger i lomma nesten i inneværende døgn. Mulig at bedriftsevents er framtiden.

Lenketjuv

Det finnes grader av datakriminalitet. En i laveregradskiktet er lenketjuveri. Likevel en kriminalitetsform som blir mer og mer aktuell og som jeg nå har gjort meg ubevisst skyldig i. Det dreier seg ganske enkelt om et mulig brudd på moderne referanseregler. Og det viser seg at jeg ikke er den eneste. Offeret i denne saken viste seg å være skyldig i samme handling selv – i samme sak.

Når du får en epost med et knisbart vedlegg du vil sende videre, klikker du som regel på videresend. Ingen bryr seg om hvem som sendte ut vedlegget som førstemann. Fokuset er på det morsomme lolcatzbildet du har fått. Når det gjelder Twitter og Facebook blir kanskje saken en annen. Hvis noen poster noe interessant du vil sende videre, så retweeter du eller deler videre på veggen din. Navnet på den som postet først følger med automatisk. Det er rett og slett god stil og god kutyme å referere riktig – til og med på internett. Hvorfor er vel for å gi en form for kudos og anerkjennelse til den som har funnet noe friskt og interessant å dele. Alle elsker jo kodus. Det er vel en del av det å dele. Ingenting er gratis.

Jeg ble gjort oppmerksom på mitt tjuveri av min gode venn Hans Martin. Naturlig nok, det var også han jeg skulle ha stjålet fra. Han tweetet en feiende flott sak fra Stereogum som jeg tenkte jeg skulle tweete videre. Normalt pleier jeg å retweete slike ting som seg hør og bør, og kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde retweeta. Men når jeg gikk de siste timer etter i sømmene demret det.

I dette aktuelle tilfellet leste jeg saken ved komputeren og ikke på telefonen. Når jeg satt der slo det meg at slike sider har del-til-sosialemedier-knapper, knapper jeg svært sjelden bruker, og som jeg plutselig fikk lyst til å bruke. I tillegg hadde jeg et par dager før snakket med den nevnte Hans Martin om at han måtte få inn en tweete-knapp sin side. Så i mitt underbevisste var det høyaktuelt å trykke på en slik knapp. Noe jeg også gjorde. Og jeg trykket ikke bare på tweeteknappen, jeg trykket også på Facebookknappen. Dobbelfail. Lenka gikk rett ut i internett, med meg som avsender. Hans Martin var borte.

Min kriminelle handling skjedde i et slags dumhetsanfall og generell glemsel. Det var jo opptil flere minutter siden jeg hadde klikket meg bort fra Twitter. Det ene her er at jeg ikke fikk gitt behørig kudos til opphavsmannen. Jeg fant jo ikke saken selv. Der er kriminaliteten. Men en annen interessant ting er om jeg gjorde en feil når jeg også delte på Facebook. Skulle jeg også oppgitt referanse der når saken ble sendt fra Hans Martin gjennom Twitter. Spørsmålet er om internetts referanseregler gjelder på tvers av publiseringskanalene. Jeg vet jo at Hans Martin har en Facebookkonto, så jeg kunne jo ha slengt på navnet hans der og sagt at dette kommer fra han, men da måtte jeg nesten ha sagt at det kom fra han via Twitter. Litt for komplisert.

Når kan man slutte å si hvor man har fått noe fra. Hvor mange ledd skal man gå. De klassiske referansereglene sier vel at man skal oppgi hvor man har funnet innholdet til det man formidler. De moderne referansereglene sier etter det jeg kan skjønne at man skal oppgi hvem som har gitt deg innholdet. På den måten blir budbringeren den som kvalitetssikrer, ikke hvor innholdet befinner seg. Budbringeren blir i internett om enn ikke viktigere enn innholdet, men like viktig. Jeg huker av for Twitterreferansekriminalitet, men er litt usikker på om jeg vil bli dømt for den andre.

Uansett har vi skværet opp. Noe som gikk veldig greit siden det viste seg at også han var datakriminell. Ved nærmere undersøkelser fant han ut at selv hadde stjålet den samme lenken fra noen andre uten behørig referering. Så vi er begge kriminelle – hvis det er det vi er. Du kan lese selv hva den andre kriminelle skriver om saken.