Stikkordarkiv: kropp

Finger til filmen

Finger til filmen

I en alder av ca 5 år moste jeg fingeren til gangs i en jernport som i det øyeblikket fungerte som en buss. Alle vi som hang over porten var passasjerer og sjåfører. Jeg sa at bussen måtte stoppe for motoren var ødelagt og jeg skulle fikse den – med lillefingeren. Det var en som ikke hørte beskjeden og kjørte bussen. Svært ugreit for fingeren. Husker ikke så mye av det annet enn en blodpøl, kjøttfinger, kaldt vann og en kjærlig og resolutt mamma.

legevakta ble det bestemt å ikke kutte den av, men å forme den som en finger og sy igjen. Selv om den ble litt stuttere, litt bredere på tuppen og et ubøyelig ytre ledd er jeg veldig glad for det i dag. Av to grunner. For det første er den helt uovertruffen å spille bass med. Spesielt interesserte kan få mer informasjon ved forespørsel. For det andre har den endelig trukket meg til filmen.

Min gode venn og kollega Jesper spiller i poprockorkesteret Stereopol og har snekret sammen låten Fingertips. Til denne låten må det jo følge en video og det er i denne fingeren får skinne. Tema for videoen er en talentkonkurranse for fingerdansing med tittelen So, you think you can finger. Jeg fikk æren av å gestalte underdogen. Jeg og fingern ble rett og slett typecastet. Ble et nydelig resultat til en nydelig låt.

Skateboard

Enorm skatebordskadeDet er en smule gjøkete å tenke at man besitter de samme minimale idrettsaktige kvalitetene man hadde 20 år etter. Jeg hadde en kort og relativt ikke så veldig intens skatekarriere. Den gikk mest ut på å sparke rundt, utføre repertoaret av to triks, bygge en rampe som ble sattt opp i et veikryss og eller mye sitte på brettet.

For en stund siden fant jeg to skateboard i en bakgård. Disse måtte selvsagt bli med hjem til oppbevaring i boden. Der har de ligget helt til nå. Måtte jo teste til slutt og det gikk fint å sparke bortover. Helt til jeg kom til vannpytten som måtte forseres med et triks. Ollie, grunntrikset til enhver skater, var ikke min sterkeste side, men jeg var en kløpper på Frontside Boneless, som var det nest enkleste trikset i boka.

Det er jeg ikke lenger og gikk rett på trynet. Ikke store skrammen, men ganske så øm hånd og mye sårhet inni kroppen.

Hodekamera versjon 1

Jeg har lenge hatt lyst på et hodekamera. Problemet er bare at det koster så mye i forhold til hvor mye jeg faktisk kommer til å bruke det. Derfor har den i alle fall midlertidige løsningen vært å forsøke å lage et selv.

Alphaversjonen er ikke dokumentert men var egentlig bare en bare badehette der jeg klemte inn et kompaktkamera med linsa ut et hull. Svært trangt og på grunn av panneanatomi litt feil vinkel og nådde aldri reell produksjon.

Den første versjonen som nådde beta var hakket bedre. Det var det samme kameraet festet til en slags hjelm laget av gaffateip. Her var det fortsatt utfordringer med hensyn til vinkel og også bevegelse i kamera når kropp og hodet flyttet på seg. Denne kom heller ikke i reell produksjon.

Men versjon 1 er nå et faktum. Noen små justeringer, og jeg har nådd et tilfredsstillende mål. Det som skulle til var en kombinasjon av iPhone, en modifisert hodelykt, strikk, brødposeklype og en borrelås. Det er fortsatt litt trøblete med duving i kamera forover, så neste steg blir en stabilisator midt over skallen. Et annet problem er at telefonen min synger på siste verset, og linsa er full av støv. Bildekvaliteten er derfor så som så. Men noe er på gang.

[flashvideo file=»video/hodekamera-test1.flv» /]

Resonans

Jeg kan ikke så mye om Nikola Tesla, men en av tingene rett ut av hukommelsen er at han mente alt hadde en iboende frekvens. Hvis du kunne dunke denne frekvensen på tingen ville den til slutt gå i oppløsning. Noe sånt mer eller mindre.

Dette kan jeg påvise hver gang jeg kommer inn i et lite nok rom. Ofte blir det en do. Inne på doen starter jeg å synge en tone så lavt jeg kan og så sakte oppover. Når tonen treffer rommets resonanstone er det ikke til å unngå å høre. Min do har tonen F. Selvsagt så godt som umulig å høre på opptaket under, men med hørlurar relativt høyt kan du ane doens rungende F.

[audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2011/10/resonans.mp3|titles=Resonans]

Men kroppen har også en iboende resonans, noe som gjør Teslas teori nesten litt skremmende. Min kropp har tonen A i en gitt oktav, som jeg av sikkerhetsmessige hensyn må holde hemmelig. Når jeg står forran bassforsterkeren min og med ganske høyt volum spiller tonen blir kroppen litt skjelven og jeg havner inni en slags resonansboble og jeg må ta et skritt til siden før jeg går i oppløsning. Forstå og tro det den som kan.

Spenst

Jeg har aldri vært spesielt topptrent, kun sporadisk aktivitet. Ikke spesielt god i anareobe utfordringer, men er relativt utholdende i aerobe forhold. Og spenst. Jeg kan gå langt og hoppe høyt. Tror jeg i alle fall.

En gang kom jeg i skade for å uttale meg litt for selvsikkert om mine spenstige fortreffeligheter, noe som tilhørerne Dag og Richard selvsagt krevde å få se med egne øyne. Utfordringen var i første omgang å hoppe fra stillestående opp på pulten. Deretter vinduskarmen. Richard bak kamera. Dag som sikkerhetsansvarlig. Legg merke til selvsikker sparking av stol og sikkerhetsansvarligs testing –  i etterkant.

[flashvideo file=»video/spenst.flv» /]