Stikkordarkiv: rock

Heder

ForundringspakkePlutselig kom det en hentelapp i postkassa. Hva har jeg bestilt. Ingenting. Henriette henter pakka for meg og pr telefon blir den åpnet. Veldig vanskelig å vente på forundringspakker. Og det var jo noe av det beste innhold man kan få. Vinyl og t-skjorte.

Det har seg slik at Bloodlights har sluppet ny plate. I sluttføringen av denne vendte de seg mot internett og ba rockentusiaster i verden forene seg og spytte inn en liten slant slik at verden kunne få mer rock. Dette måtte jeg bidra til, både for det var en edel sak og fordi man kjenner Håvard godt. Du kunne bidra med opp til 1000€ og da få et lass med merchandise i retur og ikke minst en elektrisk konsert med nevnte band på valgfritt sted.

HederJeg spytta inn 40€ og det var derfor jeg ble den heldige mottaker av klær og rock. Og ikke minst. Heder i omslaget. Vinylen blir flittig brukt, men min skrinne torso har litt for mye rom i t-skjorta. Jeg ba om en medium, noe jeg også fikk, men ett av historiens største mysterier er størrelsene på t-skjorter med bandtrykk. De er alltid minst en størrelse større enn du tror. Men det kan fikses.

Digitalt dypdykk #10 – Fire

Mot slutten av 90-tallet arrangerte Mathias en delvis årlig festival på gården sin i HjartdalMathijazzfestivalen. Det første året var det kun de nærmeste vennen som besøkte festivalen, året etter vennene og deres venner og siste året kom det bare helt vilt mange folk.

Jeg deltok organisatorisk og musikalsk alle år blant annet i bestillingsverket som en kredibel festival alltid må ha. Men i 1997 spilte også det tidligere omtalte og anerkjente Power Pigs. Vi leverte som vanlig et forrykende show og et av de mange etterspurte glansnumrene var Jimi Hendrix sin udødelige klassiker Fire. Vi gjorde den ikke dårligere, men annerledes. Mener vi gikk på scena i 3-tida på natta og leverte denne perlen av rock.

[audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2013/01/Fire.mp3|titles=Fire – Power Pigs]

 

Plekter

plekter

Som utøver av kunstformen rock trenger man noe utstyr. Og det er dermed ofte dyrt å spille rock. Den minste enheten man trenger er et plekter. En enhet man skulle tro ikke var så dyr, men sett i forhold til størrelse, vekt, materiale og muligheten til å slite ut og miste disse er prisen ofte ganske drøy. Men til jul  fikk jeg noe av Mats og Mia som på sikt vil hjelpe til på rockøkonomien. En plektermaskin.

Den utfører arbeidet etter et såre enkelt prinsipp, nærmere bestemt hullmaskinprinsippet. Du tar en enhet plast legger den mellom og trykker til. Du har fått deg et nytt plekter.

Mer mastring

Da var det dags for nok en tur til Strype for å mastre album. Vi har jo gjort det før, men det er på en måte like mystisk hver gang. Umulig å helt skjønne hva som blir gjort, men bra blir det.

Det var jeg og Kjartan som tok turen og kom inn mot slutten av prosessen. Med en gang var vi litt bekymret for hissigheten i lyden. Er det virkelig så mye rock i oss. Eller det var kanskje mest jeg som var bekymret for mengden bunn og bass. Er naturlig nok veldig glad i dypeste frekvenser. Men det er noe betryggende å ha med ordentlige fagmenn å gjøre. Vi ble beroliget med at det var nettopp slik det burde låte. Mulig at det soniske utstyret som brukes i slike sammenhenger er for bra for våre ører. For når jeg kom hjem og hører på det sedvanlige anlegget låter det jo upåklagelig bra. Hvis ikke verden kommer til å elske dette så skjønner jeg ingenting. Så framfusen kan man vel være en sjelden gang.

Nytt album

I fjor høst dro vi tilbake til Studio Laan for å spille inn tre låter. Det ble den sedvanlige suksessen og vi slapp til og med en singel. Planen var at vi relativt raskt skulle følge opp med videre innspillinger, men på grunn av en litt uregjerlig bonde som var eier av låven der studioet holdt til – og som i etterkant raste sammen, ble det ikke innspilling før nå. Og et helt annet sted, men med den samme eminente tekniker og produsent Sondre. Nå er det hele ferdig innspilt og klar for mastring og snart for alles ører.

Sondre tok like godt med seg hele studioinventaret sitt til vårt øvingslokale og skrudde knottene på stødig vis der. Litt akustiske utfordringer og lydlekkasjeproblemer, men ingenting som ikke kan overvinnes med kløktige grep.

12 låter fant veien til ferdig produkt. Vi er ikke alltid bandet med høyest låtproduksjon til tider, og to av låtene som er med er egentlig ikke spilt tidligere. Nesten ikke for oss selv en gang. Disse to fantes bare i demoversjoner, så midt i innspillingsperioden måtte vi ta en liten pause for å lære oss låtene. Men bra ble det og ut kom Hammer on the Stereo og Rock no.53.

Den oppmerksomme lytter vil kanskje legge merke til økende bruk av kassegitar. Selvsagt med mye vreng og langt baki der, men likefullt kassegitar. En låt er til og med kassegitarbasert. Hvem skulle vel ha trodd det. Utover det er det ikke så veldig mange rockkuriosa å nevne utover en frekk triangel, soulemulering og synging gjennom en fuzzbasert Telecaster. Det er da noe. Men denne gangen mer rock slik vi spiller for oss selv. Helt upåklagelig bra.

Sondre var en rev til å komme med innspill til rydding i låter og lage frekke koringer. Derfor ble han belønnet med en gitarsolo. Intet mindre en slidesolo utført med en miniflaske med akevitt. En solo så harmonisk utfordrende at Kjartan måtte bidra med en finger.

[flashvideo file=»video/slidesolo.flv» /]