Stikkordarkiv: VNRDS

Det endelige resultatet

For å fullføre historien om veien inn og ut av studio, kommer her den første av de to låtene. Den har jo funnet veien til internett for noen dager siden, men her er den uansett:

[audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2010/05/01-Intet-er-nytt-under-solen.mp3|titles=Intet er nytt under solen]

For å være helt ærlig synes jeg vi har gjort en god jobb. For en låt. Mørke saker, men med en ekstremt skjult positiv tvist på slutten.

Dette er for den nerdete spesielt interesserte. Jeg kan skryte på meg 10 vekttall (!) i populærmusikkanalyse, og etter å ha hørt låta en usannsynelig mengde ganger har det gått opp et lys for meg på hvordan låten er komponert. Arne Bendisken, for en mann, men det går altså i 5/4 hele veien, noe som gir følelsen av at hver takt starter der den begynte, noe som understreker hele temaet for låten. En evig runddans, og på slutten så kverner det samme riffet om igjen og om igjen.

Og den positive tvisten? Det var Sondre Tekniker sin idè å legge det på, mest fordi han syntes det hørtes flott ut, men med en overraskende utilsiktet effekt. Helt på slutten av låta i de siste åtte taktene kan du høre en hi-hat som markerer 1, 3, 5, 2, 4, osv, altså en insistering på 4/4 den enkleste og mest rett fram frigjørende taktart! Frigjøring folkens, frigjøring. For den spesielt interesserte.

Studio Lån

Lørdag og søndag tok The Vineyards turen til Ås og Studio Lån. Der ble vi møtt av den feiende flotte Sondre som på effektivt vis ledet oss gjennom innspilling og miks. Etter planen skulle to låter spilles inn, og til alt overmål holdt planen!

På den ene låta skulle vi ha med en durkdreven organist, men han kunne dessverre ikke denne helgen som var den eneste vi kunne. Så da kalte vi inn en annen durkdreven organist, men han kunne heller ikke komme – fysisk. Så på lørdag kveld sendte vi avgårde en mp3 med en råmiks av låta til Helge, som i løpet av kvelden spilte inn orgelet i eget Kongsbergbaserte studio og sendte det tilbake. Alt via internett. Spenningen var om dette funket, siden vi ikke hadde spilt på klikk, men det gjorde det! Resultatet ble gneistrende, og det vil snart være mulig å høre – til og med på vinyl.

Under er et billedgalleri som testes ut, og som viser litt av hva vi drev på med. Ganske cheesy overganger foreløpig, men skal fikse på det senere.

Det dukket for øvrig opp to elger, men kun den ene ville la seg avfotografere.

Studio

Forberedelse til studio.

Endelig bærer det i studio igjen! 1. og 2. mai tar The Vineyards turen til Ås, nærmere bestemt Studio Laan. Vi holdt på å spille inn første fullengder der, men valgte i sin tid i stedet å dra til Svenska Grammofonstudion.

Men denne gangen, som egentlig alltid, har vi litt dårlig tid og må velge det beste og nærmeste. To låter skal lydfestes og mikses på to dager. Kan holde hardt, men har troa på at det skal gå. Torsdag er det mastring hos Strype og så rett ut i den digitale verden. Målet i løpet av mai er en rykende fersk 7″ vinyl med nytt gammelt edelt materiale. Dette vil du høre.

Bergen

Av og til må rockorkester ut og spille konsert. Så det var ikke annet å gjøre å sette seg på flyet til Bergen. The Vineyards pakket derfor de tørre gitarene og vendte nesa mot et nyoppusset Kvartert. Et rockorkester på tur gir som regel fabelaktige historier og spektakulære skildringer. Men av og til en sjelden gang skjer det ingenting det er verdt å fortelle om. Så vanlig og uglamorøst som dette kan det være å spille konsert, ja nesten litt kjedelig å høre om, så her kommer det i lange drag:

Ville fans får ikke nok av VNRDS

Hele turen var kalkulert til å ta ganske nøyaktig 24 timer. Et raskt og effektivt strandhugg. Hele reisen gikk så knirkefritt at det var nesten skummelt, og derfor fint lite å fortelle fra egentlig, noe som er litt uvanlig når fire brokete menn drar ut på vift i rockens tjeneste. Dette kan være symptomer på så mangt.

Men vi kom oss til Flesland enkelt og greit, og etter at taxisjåføren hadde kranglet seg til, med de andre taxiistene, om å faktisk få lov til å ha oss i bilen, havnet vi på Kvarteret. Enten er det bare fordi vi er i ferd med å bli gamle, eller så har de i oppussingen lagt på litt ekstra maling, for vi var skjønt enige om at lokelet Teglverket hadde blitt mindre. Men det kan også ha noe å gjøre med at den lille gjengen med entusiastiske lysmennesker hadde hengt opp rubbel og bit av lysrigg som var å oppdrive på stedet. Vår bandansvarlig, som jeg fortsatt mener presenterte seg med Bea som fornavn, trikset og fikset for oss og disket opp med de herligste retter. Til og med Bergens største backstagerom fikk vi.

Kjartan lurer på maten på disken.

Hotellet lå to kvartaler fra Kvarteret, så vi slapp å se mer av Bergen enn nødvendig. Ikke at Bergen ikke er en knasende fin by, men den Blå steinen har aldri gitt oss så veldig mye. Uansett, det eneste som nesten ble en utfordring var at hotellet ikke ville vedkjenne seg oss som gjester – stikk motsatt av vår glade taximann. Men vår kjære Bea kom og fikset biffen, så vi endte opp med to dobbeltrom der det ene var mer røykebefengt enn det andre. Men to av oss så ut til å overleve det ganske greit.

Gaffing av kabel på scene.

Etter et bedre persisk måltid på et av Bergens establissement var det å lunte tilbake og sette seg ned til den sedvanlige ventingen. Det er jo stort sett det man gjør i løpet av et døgn i rockens tjeneste. Man rekker å diskutere ulike tema, men man må nesten være tilstede for å forstå dybden. Så jeg lar det være med det.

En time før spilletid dro vi ned for å stemme gitarer og la merke til at det var merkelig tomt i salen. Det var riktig nok noe barpersonale og et arsenal av lyd- og lysmennesker, men få om ingen publikumere. Det kan ha noe med å gjøre at billettprisen var på hele 120 kroner. For all del, betal gjerne 120 kroner for å se oss, men betal gjerne mindre bare dere kommer. Så Kvarteret satt ned prisen til 0 kroner. Da kom det folk. Ganske så mange, så det ble feiende flott til slutt. Finanskrise også blant studenter. Men min gode venn Odd Øyvind stilte opp, som alltid når vi spiller et sted der han befinner seg.

Flott banner.

Og orkesteret spilte bra. Leverte to nye låter, og ingen så ut til å forlate lokalet av den grunn. En i publikum forsøkte å knytte opp skoen min mens jeg spilte, så det må  om ikke annet være et godt tegn.

Omsider må også rockorkester til sengs, og også denne gangen forløp dette uten nevneverdige problemer. Eller det ble nesten et stort problem. Utpå natta måtte jeg på do. På grunn av at lyset på badet plutselig ikke fungerte lenger, og at jeg ikke for mitt bare liv klarte å lokalisere en alternativ lysbryter i mørket som ikke ville vekket Hans Martin endte jeg av uvisse årsaker ute på gangen – i all min prakt. Litt forfjamset måtte jeg sjekke om det var noen som fikk med seg dette herlige syn. Det fant jeg ut at det ikke var, heldigvis rett før døra smekte igjen. Men jeg har havna på gangen før, så det var for så vidt ikke noe nytt.

Odd Øyvind inspiserer backstage.

Etter en lengre diskusjon over frokostbordet om hvem som skulle levere undertøyet på døra til Tormod fikk vi bestilt taxi til flyplassen, og mirakuløst nok ble det et gledelig gjensyn med gårsdagens taximann. Og så var vi tilbake i Oslo.

Mens vi venter på baggasjen.

Vann? Nei takk

I dag lå jeg på badegulvet og fulgte med på aktiviter i dusjen samtidig som jeg benyttet anledningen til å lese en rekke epost. Vi deler øvingslokale/studio nede på kaia sammen med rockorkesteret The Courage, og konklusjonen i rekken av epost var at det muligens var vannlekasje der nede. Jeg og Joakim tok turen ned. Eieren av bygget hadde meldt fra og bedt oss ta en kikk, men det virket ikke som om han trodde så mye på det, selv om de hadde oppdaget lekasjen i etasjen under.

[flashvideo file=»video/vann.flv» /]

Vann samles

Det viste seg å være en liten vannlekasje fra taket. Snøen smelter i vårsola og da blir den til vann. Og når taket som ble lagt nytt i fjor ikke er helt som det skal, så renner det inn. En del av vannet holdt seg heldigvis bare inne i den ene veggen. Det tragikomiske i det hele var at punktet i taket der vannet for det meste kom ut var rett over den kjære TwinAmpen til Kjartan. Så den tok det meste av støyten, men jeg tror den har veldig gode sjanser til å overleve. Det meste av vannet hadde fint fordelt seg ut i gulvteppene, og akkurat stoppet ved trommene til Tormod.

Så det var bare å brette opp ermene og flytte alt over til den tørre siden av rommet, og bruke teppene til å drenere vannet bort til et sted der det ikke står noen dyre ting. For å stoppe lekasjen, det må man vente med til i morgen. Mulig eieren satser på minusgrader i natt sånn at snøen blir til is. Sånn sett er jo problemet nesten borte.