Bergen

Av og til må rockorkester ut og spille konsert. Så det var ikke annet å gjøre å sette seg på flyet til Bergen. The Vineyards pakket derfor de tørre gitarene og vendte nesa mot et nyoppusset Kvartert. Et rockorkester på tur gir som regel fabelaktige historier og spektakulære skildringer. Men av og til en sjelden gang skjer det ingenting det er verdt å fortelle om. Så vanlig og uglamorøst som dette kan det være å spille konsert, ja nesten litt kjedelig å høre om, så her kommer det i lange drag:

Ville fans får ikke nok av VNRDS

Hele turen var kalkulert til å ta ganske nøyaktig 24 timer. Et raskt og effektivt strandhugg. Hele reisen gikk så knirkefritt at det var nesten skummelt, og derfor fint lite å fortelle fra egentlig, noe som er litt uvanlig når fire brokete menn drar ut på vift i rockens tjeneste. Dette kan være symptomer på så mangt.

Men vi kom oss til Flesland enkelt og greit, og etter at taxisjåføren hadde kranglet seg til, med de andre taxiistene, om å faktisk få lov til å ha oss i bilen, havnet vi på Kvarteret. Enten er det bare fordi vi er i ferd med å bli gamle, eller så har de i oppussingen lagt på litt ekstra maling, for vi var skjønt enige om at lokelet Teglverket hadde blitt mindre. Men det kan også ha noe å gjøre med at den lille gjengen med entusiastiske lysmennesker hadde hengt opp rubbel og bit av lysrigg som var å oppdrive på stedet. Vår bandansvarlig, som jeg fortsatt mener presenterte seg med Bea som fornavn, trikset og fikset for oss og disket opp med de herligste retter. Til og med Bergens største backstagerom fikk vi.

Kjartan lurer på maten på disken.

Hotellet lå to kvartaler fra Kvarteret, så vi slapp å se mer av Bergen enn nødvendig. Ikke at Bergen ikke er en knasende fin by, men den Blå steinen har aldri gitt oss så veldig mye. Uansett, det eneste som nesten ble en utfordring var at hotellet ikke ville vedkjenne seg oss som gjester – stikk motsatt av vår glade taximann. Men vår kjære Bea kom og fikset biffen, så vi endte opp med to dobbeltrom der det ene var mer røykebefengt enn det andre. Men to av oss så ut til å overleve det ganske greit.

Gaffing av kabel på scene.

Etter et bedre persisk måltid på et av Bergens establissement var det å lunte tilbake og sette seg ned til den sedvanlige ventingen. Det er jo stort sett det man gjør i løpet av et døgn i rockens tjeneste. Man rekker å diskutere ulike tema, men man må nesten være tilstede for å forstå dybden. Så jeg lar det være med det.

En time før spilletid dro vi ned for å stemme gitarer og la merke til at det var merkelig tomt i salen. Det var riktig nok noe barpersonale og et arsenal av lyd- og lysmennesker, men få om ingen publikumere. Det kan ha noe med å gjøre at billettprisen var på hele 120 kroner. For all del, betal gjerne 120 kroner for å se oss, men betal gjerne mindre bare dere kommer. Så Kvarteret satt ned prisen til 0 kroner. Da kom det folk. Ganske så mange, så det ble feiende flott til slutt. Finanskrise også blant studenter. Men min gode venn Odd Øyvind stilte opp, som alltid når vi spiller et sted der han befinner seg.

Flott banner.

Og orkesteret spilte bra. Leverte to nye låter, og ingen så ut til å forlate lokalet av den grunn. En i publikum forsøkte å knytte opp skoen min mens jeg spilte, så det må  om ikke annet være et godt tegn.

Omsider må også rockorkester til sengs, og også denne gangen forløp dette uten nevneverdige problemer. Eller det ble nesten et stort problem. Utpå natta måtte jeg på do. På grunn av at lyset på badet plutselig ikke fungerte lenger, og at jeg ikke for mitt bare liv klarte å lokalisere en alternativ lysbryter i mørket som ikke ville vekket Hans Martin endte jeg av uvisse årsaker ute på gangen – i all min prakt. Litt forfjamset måtte jeg sjekke om det var noen som fikk med seg dette herlige syn. Det fant jeg ut at det ikke var, heldigvis rett før døra smekte igjen. Men jeg har havna på gangen før, så det var for så vidt ikke noe nytt.

Odd Øyvind inspiserer backstage.

Etter en lengre diskusjon over frokostbordet om hvem som skulle levere undertøyet på døra til Tormod fikk vi bestilt taxi til flyplassen, og mirakuløst nok ble det et gledelig gjensyn med gårsdagens taximann. Og så var vi tilbake i Oslo.

Mens vi venter på baggasjen.

Vann? Nei takk

I dag lå jeg på badegulvet og fulgte med på aktiviter i dusjen samtidig som jeg benyttet anledningen til å lese en rekke epost. Vi deler øvingslokale/studio nede på kaia sammen med rockorkesteret The Courage, og konklusjonen i rekken av epost var at det muligens var vannlekasje der nede. Jeg og Joakim tok turen ned. Eieren av bygget hadde meldt fra og bedt oss ta en kikk, men det virket ikke som om han trodde så mye på det, selv om de hadde oppdaget lekasjen i etasjen under.

[flashvideo file=»video/vann.flv» /]

Vann samles

Det viste seg å være en liten vannlekasje fra taket. Snøen smelter i vårsola og da blir den til vann. Og når taket som ble lagt nytt i fjor ikke er helt som det skal, så renner det inn. En del av vannet holdt seg heldigvis bare inne i den ene veggen. Det tragikomiske i det hele var at punktet i taket der vannet for det meste kom ut var rett over den kjære TwinAmpen til Kjartan. Så den tok det meste av støyten, men jeg tror den har veldig gode sjanser til å overleve. Det meste av vannet hadde fint fordelt seg ut i gulvteppene, og akkurat stoppet ved trommene til Tormod.

Så det var bare å brette opp ermene og flytte alt over til den tørre siden av rommet, og bruke teppene til å drenere vannet bort til et sted der det ikke står noen dyre ting. For å stoppe lekasjen, det må man vente med til i morgen. Mulig eieren satser på minusgrader i natt sånn at snøen blir til is. Sånn sett er jo problemet nesten borte.

Blod? Nei takk

Arm med vanskelig innhold.

Før jul startet jeg prosessen med å bli blodgiver. Jeg er ikke spesielt glad i å tappe ut blod, men blod trengs, og kanskje jeg kan få kurert blodtappingsangsten Så i begynnelsen av januar møtte jeg opp på Ullevål for å ta de obligatoriske prøvene og svare på spørsmål om kroppslige aktiviteter. Jeg fikk til og med en blodbag for jobben.

Så etter en stund fikk jeg brev i posten som sa at jeg resultatene av blodprøvene var litt uklare, så jeg måtte ta noen nye. Det gjorde jeg i for et par uker siden og i dag fikk jeg svar. Avslag.

I følge brevet er blodet mitt litt vanskelig å ha med å gjøre. Dagens blodtestingsteknologi er ikke i stand til å tolke innholdet. De bedyrer at det ikke er noe galt med blodet, men det er rett og slett for tidkrevende og utfordrende å teste blodet mitt. Men avslutningsvis i brevet håper de at en gang i framtiden vil den teknologiske utviklingen ha kommet så langt jeg også kan få gitt blod. Så de skal kalle meg inn igjen om to år.

Digitalt dypdykk #3

For omtrent ett år siden hadde jeg utelunsj på jobben sammen med Jens. Ut av det blå står det plutselig to jenter forran oss bærende på et kamera. Den ene spør om ho kan intervjue meg, men trekker seg før ho for sagt om hva. Jeg må selvfølgelig spørre hva det var ho hadde tenkt å snakke om, og så sier ho at det så ut på avstand som om jeg hadde bart. Det var bart ho ville snakke om.

Det viste seg at disse jentene tok journalistutdanning og skulle lage et innslag til en nettavis eller lignende. Da trenger man et tema og valgte bart, for de hadde lagt merke til at flere og flere velger dette ansiktsproduktet. På avstand kan det fint se ut som jeg har bart/skjegg hele tiden. Det har jeg ikke nødvendigvis, men en liten skygge er alltid tilstede.

Men selv om jeg ikke hadde bart der og da begynte jeg umiddelbart å snakke entusisastisk om barten og dens vesen. Det er jo et spennende tema. Min entusiastiske tilnærming til fenomenet bart gjorde at jeg fikk være med i filmen uansett – som en slags ekspertkommentator i innledning og avslutning. Kloke ord. Fabelaktig.

[flashvideo file=»video/bart.flv» /]

Bloodlights

Da var Bloodlights ute med den nye skiva Simple Pleasures, og jeg har akkurat kommet hjem fra releasekonsert på John Dee. Mye høy og flott rock! Vi havna desverre på venstre side av scena og av en eller annen merkelig grunn tror jeg det meste av Håvards gitar var på den andre siden. Jeg er generelt glad i drøy panorering, men skulle hatt litt mer av smeiktandes solis der vi stod. Og litt mindre klang på skarpen. Men en gneistrandes konsert! Stramt og fint orkester og en aldri så liten ny trommis.

Men det er bare å heve hatten for den nye skiva til Bloodlights og ønske all hell og lykke på veien ut på autostradaen! Gikk ikke til innkjøp av lydprodukt, da ryktene fra sentrale hold sier at vinylen er på vei fra Spania. Den må man jo ha.