Skiflyging

Den eneste vintersporten jeg kan interessere meg for er skihopp. Fint lite som er så dramatisk og spektakulært som å dra på seg et par ski og se hvem som kan fly lengst. Og så er det ingen regler å sette seg inn i. Det dreier seg i bunn og grunn ut om å komme seg lengste ned i bakken.

Med unntak av hopprennene jeg deltok i i barndommen, har jeg bare vært ett renn i Holmenkollen. Når jeg tenker etter har jeg i teorien og en slags praksis også hoppet i Holmenkollen selv. Uansett, når Hans Martin plutselig kunne skilte med billett til Vikersund og mulige hopp på 250 meter var det bare å slenge seg med.

Gigantisk bakke med flere hopp farlig nærme den magiske grensen gjorde turen til en udelt suksess. Klarte å få til et hopp selv ned en grøft etter en tur i busken, som kun førte med seg kutt i finger og et sett med ømme håndbaker. Svært kråkete.

Harrys Gym

Et av stedene jeg trives best er i et studio der det produseres lyd. Det aller beste er hvis jeg kan være der og lage lyd selv, men bare å være gjest er en sann nytelse. Gå rundt å se på alt utstyret, bokser, forsterker, gitarer, mystiske synther, båndspillere. Akustikken er dempet over alt så rommene er rolige selv om det til tider er mye lyd. Folk tenker, spiller, prøver, setter lyd sammen. Kunne bodd et slikt sted. På en sofa. Maksimal avslapping.

Muligheten ga seg til et besøk i Harrys Gym, hvis det er det studioet heter, på en invitasjon av Jesper, der Stereopol fester inn sin første langspiller til bånd. Det var dag fem og rakkerne hadde klart å få inn basisrock på 14 feiende flotte låter. Svært produktive krabater. Jeg fikk overhøre pålegging av pianolicks, som endte med en knust lampe. Nøyaktig hva som skjedde vet jeg ikke for pianomannen Stig var alene i rommet, og resten fikk bare med seg fallet i lyds form. Men det virket ikke som eier og lydmann Bjarne tok det så tungt. Ikke Stig heller, for han fortsatte kjapt å spille.

Dramatikken gjorde at jeg klarte å våkne fra den deilige studiotåken og forlate åstedet. Flott studio, flotte folk og flott rock. Heldigvis er jeg i studio selv for tiden, så studiosavnet blir ikke langvarig.

Samling

Onsdag er det motsatte av lille lørdag. Svært vanskelig å løfte seg fra sedat sofaaktivitet. Denne onsdagen var intet unntak, men jeg vant.

Halvveis tilfeldig ramlet jeg over plateproduktet til det svenske rockorkesteret Samling en gang i fjor høst, og når de rett etter skulle spille i Oslo tok jeg turen. Det var finfint, men Crossroad Club kunne friste med ganske skræpen lyd, så planen var å se de en gang i litt tryggere lydmessige omgivelser.

Notert for lenge siden, og derfor nesten glemt, kom den fysisk tunge onsdagen. Richard var på besøk, og vi hadde avgjort at slappheten hadde vunnet. Men plutselig kl. 21:14 tok fornuften overhånd. Rock måtte høres. Effektiv logistikk gjorde at vi i tide befant oss på John Dee, og vi fikk oppleve de svenskeste svenskene på nært hold. Nesten for bra. Midt på en onsdag. Vant.

Platespiller

Platespilleren jeg har hatt i hus de siste åra har vært en overlevning fra min søster Elises konfirmasjonsstereoanlegg. Den typen som sto på toppen av at det høyeste stereotårn. Den har lenge vært mistenkt for å ha en noe rusten stift, men det har vært umulig å få tak i ny. Det har lenge vært dags for en utskifting, og nå var tiden inne for å velge.

Jeg har ikke peiling på denne typen lydprodukt. De eneste andre jeg egentlig har vært borti er de klassiske Technics-spillerne, men etter at de gikk ut av produksjon har prisen gått så latterlig opp at det ikke er noe poeng for stuebruk uansett. Etter å ha sondert litt i terrenget landet jeg på at jeg får gå for det nest billigste. Jeg endte, uten å planlegge det, opp med det billigste.

På nok en plakatrunde for et egetarrangement gikk jeg innom Big Dipper og til alt overmål var det konsert i butikken. Selv om jeg bare hørte halve siste låt var tøffheten så overbevisende at jeg måtte kjøpe plata. Etter det gikk jeg videre ut i plakatrunde som tok meg tilbake samme sted. Dette tok jeg som et tegn og skjente inn igjen for rett og slett bare å ta med meg den nest billigste platespilleren. Mulig jeg virket som en litt gjøkete fyr som plutselig hadde funnet ut at vinylen ikke passet i CD-spilleren, men jeg klarte å bestemme meg for handling. Den nest billigste var utsolgt, så da ble det den som på mange måter ser bedre ut og er enklere å skifte hastighet på.

Så da er det vel kanskje bare å levere den tilbake til den rettmessige eier, den som startet vinyleventyret. Eller putte den i boden. Får sikkert bruk for den en gang.

RadioNova

Jeg har ikke for vane å frekventere for mange radiostasjoner, men gårsdagen startet et slikt sted. The Vineyards har jo sluppet single og da er det jo flott å bli invitert til å snakke om seg selv.

Jesper var med, ikke for å snakke spesielt om hverken meg eller The Vineyards siste single, men om Stereopol og The Courage som vi skal spille konsert med på ærverdige Gamla.

Radioverten forsov seg litt til eget program, men det løste seg greit, vi fikk sagt det vi skulle og spilt av låt. Men vi var begge enige etter endt oppdrag om at det var noe feil der og da med å haste av gårde til jobb etterpå. Egentlig burde vi ha hastet til neste oppdrag i rock. Vanskelig på en torsdag.