Kategoriarkiv: Musikk

LittleBits

LittleBits

Ting som lager lyd og går på strøm er noe av det morsomste som finnes. En slik ting er LittleBits.

Dette er elektroniske byggeklosser som du setter sammen med magneter og lager dine egenkomponerte kretser. LittleBits kommer i to utgaver. Den ene er for å bygge enkle datamaskiner om du vil. Den andre er rett og slett en synth. Det er bare å klikke en sequenser sammen med et filter og en høytaler i enden, pluss et lite batteri, så er du i gang med den feteste elektroniske musikk.

Jeg var et hårsbredd fra å kjøpe den i New York, men i et svakt øyeblikk tenkte jeg det var litt dyrt og at jeg heller kunne kjøpe den hjemme. Merkelige vrangforestilling. Men Henriette følger med, så da Knut skulle til New York en stund etterpå trikset hun i kulissene og jammen seilet det ikke inn en klikkbar synth på selveste bursdagsdagen. Herreminhatt så gøy.

Cables

Øve til Cables

Plutselig ringte Håvard. Jeg svarte og han spurte om jeg ville spille bass, nærmere bestemt være gjestebassist i Cables. De hadde havnet i bassnød og det var noen spillejobber i nær framtid. Selvsagt ville jeg forsøke meg på det. Med et forbehold om at min slappe høyrehåndsbassing passet inn i Cables rockunivers. Flatterende nok var det jeg som la inn denne opsjonen og ikke Håvard.

Så det var ikke annet å gjøre enn å sette seg ned og høre gjennom låtene, notere og basse litt. Utfordringen var å få hodet inn i en annen type rocklogikk. Jeg er nå etter 10 år i samme band vant med å tenke en gitt låtstruktur og oppbygging. Men etter noen timer på kjøkkenet og en øving med bandet fikk jeg vikariatet. Fantastisk gøy å bryne seg på andres rock og få spilt konserter uten å ha administrativt ansvar. Og for en gjeng. Bare moro hele veien og alle vinner.

Det ekte Cables

Zappa

Settliste Mothers of Invention

I min forvirrede inntreden som aleneboende i Oslo fikk jeg i en periode et nesten OCD-basert rituale. Hver torsdag, aner ikke hvor lenge, tok jeg t-banen fra Vestgrensa til Majorstua og tusla ned på Platekompaniet i Bogstadveien. Ikke så OCD-aktig i seg selv, men dette kombinert med at jeg hver gang kjøpte en plate med Frank Zappa gjør at det havner i et slags grensetilfelle. Heldigvis kjøpte jeg forskjellig Zappa-plate hver gang. Det er i alle fall slik jeg husker det. Til mitt forsvar må det legges til at jeg kjøpte Zappa fordi jeg likte Zappa og hørte på platene. Og så var det så greit siden han kan skilte med en nesten uuttømmelig katalog.

Å få høre Zappa live var jeg naturlig nok for sent ute til. Så det nærmeste man kan komme er å høre restene av the Mothers of Invention som nå heter Grandmothers of Invention. Tror jeg. Det fikk jeg med meg på besøk hos Petter i Trondheim sammen med Helge. De spilte seg gjennom One Size Fits All og mye annet. Men vet du hva. Det ble for mye. Alt for presist og alt for bra og nesten litt slitsomt. Så vi måtte gå.

Når jeg tenker etter har jeg vært mye nærmere på Zappa plays Zappa, med sjølvaste på storskjerm. Må prøve å begynne å huske.

Ting som går på strøm

Heist fra Norsk Musikk

Av og til sår jeg en kime i meg selv som starter veldig i det små, men som gror seg større og større. Trenger jeg egentlig ikke den tingen der som går på strøm. Om svaret da er et lite ja blir det raskt et stort ja og om jeg da finner det til under 1500 kroner er det bare å utløse nødfondet. Andre ganger er det bare å klinke til på gode tilbud.

Her om dagen flakset det inn på internett informasjon om at Norsk Musikk hadde ville tilbud i et lager på Alnabru. Det var jo ikke annet å gjøre enn å hive seg i bilen og i det minste se hva de hadde. Selvsagt hadde de noe. Jevnt fordelt utover orkesteret ble det litt overdrive, tremolo, kubjelle og noen snasne mikrofoner. De praktisk talt kastet ting etter meg.

Peavey PA

I tillegg hadde jeg en skjult agenda. Jeg handlet også for litt siden, av en fyr på en bensinstasjon i Drammen, en liten PA-forsterker. Eller strengt tatt et sanganlegg. En klassisk 4-kanalers Peavey som gir akkurat nok lyd til akkurat det du trenger. Men uten høytalere. For en flaks at de hadde det i lageret på Alnabru.

Harrys Gym

Et av stedene jeg trives best er i et studio der det produseres lyd. Det aller beste er hvis jeg kan være der og lage lyd selv, men bare å være gjest er en sann nytelse. Gå rundt å se på alt utstyret, bokser, forsterker, gitarer, mystiske synther, båndspillere. Akustikken er dempet over alt så rommene er rolige selv om det til tider er mye lyd. Folk tenker, spiller, prøver, setter lyd sammen. Kunne bodd et slikt sted. På en sofa. Maksimal avslapping.

Muligheten ga seg til et besøk i Harrys Gym, hvis det er det studioet heter, på en invitasjon av Jesper, der Stereopol fester inn sin første langspiller til bånd. Det var dag fem og rakkerne hadde klart å få inn basisrock på 14 feiende flotte låter. Svært produktive krabater. Jeg fikk overhøre pålegging av pianolicks, som endte med en knust lampe. Nøyaktig hva som skjedde vet jeg ikke for pianomannen Stig var alene i rommet, og resten fikk bare med seg fallet i lyds form. Men det virket ikke som eier og lydmann Bjarne tok det så tungt. Ikke Stig heller, for han fortsatte kjapt å spille.

Dramatikken gjorde at jeg klarte å våkne fra den deilige studiotåken og forlate åstedet. Flott studio, flotte folk og flott rock. Heldigvis er jeg i studio selv for tiden, så studiosavnet blir ikke langvarig.