I min forvirrede inntreden som aleneboende i Oslo fikk jeg i en periode et nesten OCD-basert rituale. Hver torsdag, aner ikke hvor lenge, tok jeg t-banen fra Vestgrensa til Majorstua og tusla ned på Platekompaniet i Bogstadveien. Ikke så OCD-aktig i seg selv, men dette kombinert med at jeg hver gang kjøpte en plate med Frank Zappa gjør at det havner i et slags grensetilfelle. Heldigvis kjøpte jeg forskjellig Zappa-plate hver gang. Det er i alle fall slik jeg husker det. Til mitt forsvar må det legges til at jeg kjøpte Zappa fordi jeg likte Zappa og hørte på platene. Og så var det så greit siden han kan skilte med en nesten uuttømmelig katalog.

Å få høre Zappa live var jeg naturlig nok for sent ute til. Så det nærmeste man kan komme er å høre restene av the Mothers of Invention som nå heter Grandmothers of Invention. Tror jeg. Det fikk jeg med meg på besøk hos Petter i Trondheim sammen med Helge. De spilte seg gjennom One Size Fits All og mye annet. Men vet du hva. Det ble for mye. Alt for presist og alt for bra og nesten litt slitsomt. Så vi måtte gå.

Når jeg tenker etter har jeg vært mye nærmere på Zappa plays Zappa, med sjølvaste på storskjerm. Må prøve å begynne å huske.