Stikkordarkiv: Jesper

Texas

Typisk konferanselokale i USA
Typisk konferanselokale i USA

USA ville ha meg tilbake og jeg dro. Denne gangen, som første, var det en konferanse som gjorde det mulig, men med litt ferietid i enden. San Antonio var stedet. En liten plett litt sør for Austin og til forskjell fra den den større bybroren har byen angivelig mottoet Keep San Antonio lame. Lovte godt på alle mulige måter.

Elva i San Antonio
Elva i San Antonio

Og San Antonio innfridde på alle mulige måter og med god hjelp av kollegaer i reise, Linda og Jesper. Vi fikk sett og gjort det aller meste. Den nesten klisjefylte pitoreske elva med Mardi Gras-aktivitet, alt for riktig mat på alt for riktige steder, men også den nydeligste BBQ servert ut av en luke i en skeiv papptallerke, brannalarm på hotellet, enorme konsertopplevelser på byens skitneste dive, egenutnevnte beskyttere av lokal kunst og til og med over en dørstokk fant vi Tyskland.

USA på sitt beste
USA på sitt beste

Ble nesten litt forelska i San Antonio og det var litt vondt å dra fra USA. Men på veien hjem fant Jesper kløktig ut at vi måtte spise lunsj da vi mellomlandet, men det måtte jo selvsagt skje i New York. Litt nervøse for å rekke flyet aksepterte Linda og jeg tilbudet og en Über-taxi senere spiste lunsj i Greenwich. Og rakk flyet hjem.

USA gir og gir!

Lunsj i New York
Lunsj i New York

USA

USA fra bil.
USA fra bil.

Endelig var det min tur til å dra til landet med mjølk og honning. Det ble ikke New York eller San Fransisco som har strengt tatt har stått øverst på lista, men Orlando, Florida. Uansett, eksotisk nok første gang.

Grunnen til at jeg plutselig fikk dratt var konferanse. Jesper og jeg ble sendt for å delta på Educause. Kort fortalt en meget bra konferanse. Men helga før konferansen var det ferietid i Orlando og helga etter konferansen var det ferietid i Miami. Jeg skylder på Windows-telefonen som etter hvert ikke har gitt meg stor digital glede. Kom hjem igjen med svært få bilder.

Men fikk opplevd helt utrolig masse, mye takket være Jespers evne til å snuse opp de riktige stedene å gå. I uordnet rekkefølge har jeg sett en aligator fra bil, havnet uforvarende i en pirattaxi med dører som kun åpnes fra utsiden, opplevd alt for riktig gatekunst, gått i gater jeg i ettertid har fått opplyst var gater man absolutt ikke burde gå, spist på diner og jeg vet ikke hva. Det ga mersmak. Turen går tilbake allerede i mars. Denne gangen blir det New York.

Jesper på diner.
Jesper på diner.

Finger til filmen

Finger til filmen

I en alder av ca 5 år moste jeg fingeren til gangs i en jernport som i det øyeblikket fungerte som en buss. Alle vi som hang over porten var passasjerer og sjåfører. Jeg sa at bussen måtte stoppe for motoren var ødelagt og jeg skulle fikse den – med lillefingeren. Det var en som ikke hørte beskjeden og kjørte bussen. Svært ugreit for fingeren. Husker ikke så mye av det annet enn en blodpøl, kjøttfinger, kaldt vann og en kjærlig og resolutt mamma.

legevakta ble det bestemt å ikke kutte den av, men å forme den som en finger og sy igjen. Selv om den ble litt stuttere, litt bredere på tuppen og et ubøyelig ytre ledd er jeg veldig glad for det i dag. Av to grunner. For det første er den helt uovertruffen å spille bass med. Spesielt interesserte kan få mer informasjon ved forespørsel. For det andre har den endelig trukket meg til filmen.

Min gode venn og kollega Jesper spiller i poprockorkesteret Stereopol og har snekret sammen låten Fingertips. Til denne låten må det jo følge en video og det er i denne fingeren får skinne. Tema for videoen er en talentkonkurranse for fingerdansing med tittelen So, you think you can finger. Jeg fikk æren av å gestalte underdogen. Jeg og fingern ble rett og slett typecastet. Ble et nydelig resultat til en nydelig låt.

Crystal Palace

ØrneblikketI høst startet jeg et slags personlig forskningsprosjekt. Er jeg for gammel til å bli ordentlig interessert i fotball. Det sies jo at man må ha fått en bag av en onkel i barndommen eller blitt tatt med på en kamp av en annen onkel for at en fotballentusiasme skal bli etablert på legitimt vis.

Jeg har ingen fotballonkler, så jeg har ikke fått noe gratis der. Men i barndommen likte jeg å lese tabellene og regne ut hvor mange de ulike lagene måtte ta for å gå forbi hverandre. Jeg satt ofte og så på tippekampen uten lyd fordi da kunne jeg spille gitar i stedet. Svært avslappende og en favorittsyssel i dag også. Men jeg bet meg også merke i lagnavnene som hørtes flotte ut. Queens Park Rangers, Ipswich og Crystal Palace var noen av de. Og det er sistnevnte som har sittet best igjen.

Det er ikke helt nytt av høsten. 28.november 2009 kl. 23:23 registrerte jeg meg på det skandinaviske supporterforumet. Men i høst tok jeg steget fullt ut og ble et betalende supporterklubbmedlem. Det gjør at jeg blant annet får magasinet Ørneblikket tilsendt. Et flott magasin ført i pennen av klubbens medlemmer.

I fjor høst tok Jesper meg med til England der jeg ble introdusert for fotball på lavere nivå. Det var overraskende gøy, og ga mersmak så tidligere i høst var jeg på nippet til å ta turen til Selhurst Park og se Crystal Palace mot Blackburn. Dumt det ikke ble noe av, rett før den kampen fikk Blackburn norsk trener. Crystal Palace mistet sin og fikk nesten i tide en ny. Og de vant kampen.

Jeg har ikke kommet dit hen at jeg ikler meg drakt hver lørdag og står i sofaen, men det er stas å ha noe å følge med på. Og alltid ha noe å snakke med andre om. Alltid to personer i 26 meters radius som er interessert. Nevnte Jesper har jo en sterk dragning mot Middlesbrough, og når det nå attpåtil går svært bra for begge lag for tiden er det jo ekstra stas. Men heldigvis kan jeg tidfeste at jeg ikke er en medgangssupporter. Om jeg har lært en ting er det at det kan og bør bli uglesett.

Harrys Gym

Et av stedene jeg trives best er i et studio der det produseres lyd. Det aller beste er hvis jeg kan være der og lage lyd selv, men bare å være gjest er en sann nytelse. Gå rundt å se på alt utstyret, bokser, forsterker, gitarer, mystiske synther, båndspillere. Akustikken er dempet over alt så rommene er rolige selv om det til tider er mye lyd. Folk tenker, spiller, prøver, setter lyd sammen. Kunne bodd et slikt sted. På en sofa. Maksimal avslapping.

Muligheten ga seg til et besøk i Harrys Gym, hvis det er det studioet heter, på en invitasjon av Jesper, der Stereopol fester inn sin første langspiller til bånd. Det var dag fem og rakkerne hadde klart å få inn basisrock på 14 feiende flotte låter. Svært produktive krabater. Jeg fikk overhøre pålegging av pianolicks, som endte med en knust lampe. Nøyaktig hva som skjedde vet jeg ikke for pianomannen Stig var alene i rommet, og resten fikk bare med seg fallet i lyds form. Men det virket ikke som eier og lydmann Bjarne tok det så tungt. Ikke Stig heller, for han fortsatte kjapt å spille.

Dramatikken gjorde at jeg klarte å våkne fra den deilige studiotåken og forlate åstedet. Flott studio, flotte folk og flott rock. Heldigvis er jeg i studio selv for tiden, så studiosavnet blir ikke langvarig.