Stikkordarkiv: Kjartan

Pi

Raspberry Pi

Noe må man ønske seg til jul. Etter inspirasjon fra Kjartan og Hans Martin fant jeg ut at jeg ønsket meg en Raspberry Pi. Og det fikk jeg av Henriette. Hva skal jeg bruke den til. Får jeg til å bruke den til noe. Får jeg tid til å bruke den til noe. Tja, umulig å si. Finnes jo mange oppskrifter og ideer på nett, så det er egentlig bare å sette i gang. Men den er veldig fin. Har i det minste fått installert Raspbian og den fungerer helt brillebra, så det er kun tid, vilje og evner som setter begrensninger. Kan overvinnes.

Mer mastring

Da var det dags for nok en tur til Strype for å mastre album. Vi har jo gjort det før, men det er på en måte like mystisk hver gang. Umulig å helt skjønne hva som blir gjort, men bra blir det.

Det var jeg og Kjartan som tok turen og kom inn mot slutten av prosessen. Med en gang var vi litt bekymret for hissigheten i lyden. Er det virkelig så mye rock i oss. Eller det var kanskje mest jeg som var bekymret for mengden bunn og bass. Er naturlig nok veldig glad i dypeste frekvenser. Men det er noe betryggende å ha med ordentlige fagmenn å gjøre. Vi ble beroliget med at det var nettopp slik det burde låte. Mulig at det soniske utstyret som brukes i slike sammenhenger er for bra for våre ører. For når jeg kom hjem og hører på det sedvanlige anlegget låter det jo upåklagelig bra. Hvis ikke verden kommer til å elske dette så skjønner jeg ingenting. Så framfusen kan man vel være en sjelden gang.

Kustom

Helt siden Håvard en gang midt på 2000-tallet gjorde meg oppmerksom på den har den vært på lista over forsterkere jeg bør ha. Aller helst den som kommer i 3×15″, og gjerne i en glinsende farge, men egentlig hvilken som helst fra Kustom Tuck & Roll-sortimentet.

Kustom-ampene fra 70-tallet kom altså i en serie med myk boblete polstring, og i ulike farger med litt glinsende dryss. Et vakkert skue. Kan ses i et slags virke i blå variant under rulleteksten til Charlie´s Angels. Jeg har søkt sporadisk etter en slik, men uten hell. Helt til Hans Martin her om dagen sendte meg en annonse med et eksemplar til salgs. Selv om den ikke var i fjong farge eller et tårn av 15″-elementer ble likevel kjøpetrangen vekket. Det var tid for quest.

Normalen er når jeg ser slike tilbud at jeg egentlig har bestemt meg i det jeg får napp. Heldigvis hadde jeg Kjartan med som questionär. Ampen var for så vidt fin, men litt ruskete i noen knotter, og noe usikkerhet omkring tremoloen og reverben fungerte. Og skuffende nok kanskje det viktigste når alt kommer til alt – lyden. Ble ikke umiddelbart solgt av de soniske kvalitetene, og da bør man tenke seg om. Noe jeg fikk hjelp til å gjøre. Selv om jeg fikk redusert prisen en stor seddel og egentlig følte at jeg hadde forseglet handelen, fikk jeg ufrivillig tenke- og samtaletid med Kjartan siden selgeren var opptatt med lodding. Så i siste sekund lyttet jeg til kroppens signaler og sa at jeg måtte tenke på det. For første gang i innkjøpshistorien av denne typen produkter har jeg gått med uforrettet sak.

Konsertstafett

The Making of Gentlemen

Som regel får blir jeg klar over konserter først etter at de har vært. De gangene det er folk jeg kjenner som spiller er det mye greiere. Da blir jeg jevnlig påmint.

Denne gangen var det to jeg skulle gå på, begge EP-slipp, som beleilig nok var plassert på samme dag. Den første var The Making of Gentlemen på Blå, og skulle etter planen starte klokka 21. Den andre var Stereopol på John Dee etter ryktene kl.22:30. Med litt flaks skulle jeg rekke begge.

Den første konserten hadde jeg som en bonus familiær tilknytning til. Ingeborg hadde gjesteopptreden med trombone. Første gang jeg har sett ho spille rockbasert konsert. Svært bra greier. Tett blåseduo som gjorde alt rett. Jeg rakk ikke få med meg EPen som ble sluppet før jeg måtte beine avgårde til konsert nummer 2. Men der fikk jeg til slutt med meg vinylen som ble presentert for folket. Det hersket litt tvil om hvem som faktisk hadde ansvaret for å ta seg av det praktiske med å selge den, men jeg fikk tak i en fyr som stod i relativ nærhet til vinylbunken og han tok i det minste imot penger.

Stereopol

Kvelden ble avsluttet med at jeg og mine kumpaner Rolf og Kjartan illustrerte Whitesnakes In the Still of the Night på stor imaginær scene med vokalistforhøyning for gjestene på Politikerens uteservering. Det må ha vært ganske bra, for rett etterpå kom det en svenske forbi som sa han hadde streamet alt live på internett.

Mastring

Mastring, denne mystiske sisteetappen i innspillingskjeden. Hva er det egentlig som skjer der? Hvilke knapper skrus på?

Jeg har ingen anelse, men uansett så blir det heidundranes bra. Jeg og Kjartan møtte opp hos Strype der sjølvaste Audun Strype var mannen med knottene. Han har mastret EPen og siste langspiller, og kjenner godt til hva vi holder på med.

Audun Strype skrur og lytter.

Vi kom inn til den siste finpussen, men det var ikke så mye mer å pusse på, bare litt kortere fading. Strype hadde skrudd det slik det skulle være.

Avslutnigsvis spurte vi litt om et gammelt og lekkert lite miksebord som stod i rommet. Det var en Studer, og det som kunne fortelles om den var at ikke bare var den prima vare, men akkurat denne hadde innebygd askebeger!

Askeberger i hjørnet til høyre.