Stikkordarkiv: Musikk

Musikkforsker

Jeg har drevet og lett forskning innen krysningsfeltet mellom musikk og filosofi. Foreløpig ikke publisert i tunge vitenskaplige tidsskrifter, men i to korte tekster om binær kode og musikkens grenseverdi. I tillegg er det en del upublisert materiale i skallen. Det dreier seg i korte trekk om at musikk er i prinsippet matematikk. Vår vestlige skala består av 12 toner og det er dermed et begrenset antall kombinasjoner av disse som vil gjøre seg som musikk i våre ører. Et stort antall, men likevel begrenset. Vi går tom for ny musikk til slutt.

Provoserende teorier ryker som regel på motbør blant sine fagfeller, men Kjartan gjorde meg oppmerksom på at tilsvarende forskning er gjennomført av andre og resultatene samsvarer med mine. Skal se at jeg ikke får nytte av mine 10 vektall i populærmusikkanalyse likevel og må holde en forelesningsrekke på Berklee om en stund. Eller så blir jeg han andre fyren som ikke var Darwin. Se filmen under. Snart er det bare å snu platebunken og starte lyttingen på nytt.

Rockoppsummering

Da slapp vi til slutt plata Like Criminals We Do. Etter mastringa var det i gang med de neste administrative leddene. Blant annet avgjøre hvilket cover vi skulle velge, som ble avgjort av folket. Så var det å sende plata til internettbutikker og streamingtjenester, finne folk som skulle få plata mot at de kanskje ville skrive noe om den, lage nye nettsider, bombe alle internettkanaler tenkes kan og planlegge gjennomføre noen konserter. Pluss noe annet. Men 15.juni var den for salg der dagens musikk kjøpes. Og vi dro til Tyskland.

Det var ikke all verdens mengde med konserter vi hadde på plakaten før sommeren, men satser på å gjøre et større raid fra august. Tre stykk var i boks og første sted ut var i Wernigerode, den byen nest etter Oslo og Bergen vi har vært flest ganger. Forrige gang var for to år siden utendørs på en slags byfest. Den seansen gikk såpass dårlig at vi var sikre på at om vi ikke ble kjeppjaget ville vi i alle fall ikke få komme tilbake. Der tok vi heldigvis feil. Det var på tide å gjøre ting godt igjen. Noe vi også gjorde.

Dagen etter gikk turen til Wolfsburg og til klassisk klubb i en kjeller. Veldig morro, men vi hadde litt problemer med synet til å begynne med for røykmaskinmannen var litt vel hissig på knappen i et så lite lokale. Men stor stemning og kontakt med lokalbefolkningen gjorde det til en minneverdig nok aften. Det sterkeste minnet for min del er mitt møte med byens kanskje største death metal-bassist. Han ville gjerne ta en prat mot slutten av kvelden, og det måtte vi gjøre utendørs. Eller han ville vise meg noe 50 meter unna. Jeg ble selvsagt med. Men 50 meter ble til et par hundre og noen gater videre og inn i en bakgård og ned i kjelleren bak 3 dobbeltdører. Jeg kunne ikke tenke meg at han på noen som helst slags måte hadde tenkt å legge meg i fryseboksen. Og det skulle han heller ikke. Han skulle bare vise meg death metal-studioet sitt, og tilfeldigvis den vaskeekte hodeskallen som en kompis av han hadde gravd opp av jorda.

I tillegg fikk vi også en tur inn i det tyske fjellet der vi møtte et 30 cm langt hvitt dyr uten øyne som var 70 år gammelt, en litt merkelig guide som kanskje hadde guidet litt for mye så mange hundre meter under bakken og en hel gjeng med tyske turgåere.

Slippkonserten i Oslo måtte dessverre avlyses noe som nesten er første gang i The Vineyards historie. Hans Martin hadde dratt med seg et lumsk DDR-virus som satte seg i halsen. Det var bare brumling igjen og ikke mye å bygge vokale prestasjoner på. Men over sommeren er det også svært passende med et ekstra lite slipp.

Juleresymé

Jeg og Helge har levd lenge på suksessen med den første og til nå eneste juleplateutgivelsen så langt. Platen hadde som tematisk rød tråd de klassiske sekulære julelåtene, pluss en et par egenkomponerte. Det har vært samtaler om et nytt juleplateprosjekt, men det har dessverre aldri blitt noe av.

Så siden det snart er jul, og ikke noe ny julemusikk er det ikke annet å gjøre enn å ta et gjenhør med de gamle klassikerne. Først ut er vår egen, nå, juleslager «The Smell of Christmas». Alltid aktuell med sin bitende samfunnskritikk. En lengre beskrivelse av prosjektet og teksten til den tidløse låta finner du  i den opprinnelige posten. Du må jo synge med. De øvrige låtene finner du under stikkordet «juledykk». Med den er det bare å ønske god jul.

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

 

Marshall

Turen gikk av ulike årsaker til England. Denne ganger for andre årsaker enn slaraffenliv og handlemani, men man må jo raske med seg en liten souvenir om ikke annet. Og da selvsagt aller helst noe som går på strøm.

Jeg har en liten 5 watts forsterker med innebygd tuner kjøpt av en mann med Hawaii-skjorte vinterstid på Kampen, men noe mer portabelt enn Marshall MS-2 sin ene watt finnes ikke. Av knotter er det ikke annet enn volume, tone og selvsagt en overdrive-knott. Men det er en hensynsfull forsterker, siden den har uttak til høretelefoner.

Nå gjenstår det bare om det er noe lyd å klemme ut av den. Eller om det blir hyllevare. Uansett, nok en gang blir jeg påminnet det store prosjektet som jeg konstant utsetter. Forhåpentligvis vil denne kunne inngå der.

Musikkens grenseverdi

Fra tid til annen tenker jeg ut musikk i hodet som av og til blir til ny inn- og utspilt musikk. Av og til har jeg kommet på noe jeg synes er helt genialt, men når jeg får summet meg litt viser seg å være, om ikke identisk, litt for likt noe som noen andre allerede har laget. Det har fått meg til å lure på om vi ikke på et tidspunkt når musikkens grenseverdi. Det vil ikke være mer musikk igjen å lage.

Kanskje dette er en absurd og idiotisk tanke, at det heller er uendelig mulige kombinasjoner og variasjoner av lyd som vil gi et uendelig antall låter. Hvis man for eksempel øker tempoet i en låt vil låten få en helt annen karakter, og hvis man flytter noen toner i melodien og strekker de ut blir det en annen melodi og en ny sang. Og i tillegg er det rytme, lydbilde, besetning, måten ting spilles på, musikalske evner, pluss en hel rekke mer eller mindre målbare variabler som spiller inn. For å nevne noe. Alt dette og mer til vil kanskje de fleste være enige om gir mulighet for horder med nye låter.

Men hvor mye må man endre en låt før den går fra originalen til å være en coverlåt til at den videre blir en ny låt. Og vil en endring for evig gi en ny låt. Musikk er i prinsippet matematikk, så man kan tenke seg et regnestykke. I den vestlige skalaen er det 12 toner. Tar man utgangspunkt i melodien i en 3 minutters populærmusikalsk låt i et akseptabelt og klassisk tempo, der melodien også skal være lyttervennlig vil man i teorien kunne regne seg fram til et gitt antall kombinasjoner toner som vil gi ulike låter. Melodiene tar slutt.

Eller gitarriff. Mange av de feteste riffene baserer seg på tre til fire toner som går i en viss rytme over to til fire takter. Det kan da ikke være mange ledige kombinasjoner igjen. Wolfmother sin debutplate var breddfulle av gamle riff spilt om igjen, uten at det egentlig gjorde noe, for det ble tøff rock der og da. Og Kvelertak sneik inn(2:05) Foxy Lady uten at det gjorde noe heller.

Det må jo ha vært enklere å starte et band i 1966. Alle låtene som er laget etter var jo ikke laget da. Så det var jo bare å velge. Men så lenge AC/DC kan fortsette å gi ut plater er det håp. Det finnes vel knapt et orkester som gang på gang kan finne opp nye kombinasjoner av A, D og G.