Stikkordarkiv: studio

Nytt album

I fjor høst dro vi tilbake til Studio Laan for å spille inn tre låter. Det ble den sedvanlige suksessen og vi slapp til og med en singel. Planen var at vi relativt raskt skulle følge opp med videre innspillinger, men på grunn av en litt uregjerlig bonde som var eier av låven der studioet holdt til – og som i etterkant raste sammen, ble det ikke innspilling før nå. Og et helt annet sted, men med den samme eminente tekniker og produsent Sondre. Nå er det hele ferdig innspilt og klar for mastring og snart for alles ører.

Sondre tok like godt med seg hele studioinventaret sitt til vårt øvingslokale og skrudde knottene på stødig vis der. Litt akustiske utfordringer og lydlekkasjeproblemer, men ingenting som ikke kan overvinnes med kløktige grep.

12 låter fant veien til ferdig produkt. Vi er ikke alltid bandet med høyest låtproduksjon til tider, og to av låtene som er med er egentlig ikke spilt tidligere. Nesten ikke for oss selv en gang. Disse to fantes bare i demoversjoner, så midt i innspillingsperioden måtte vi ta en liten pause for å lære oss låtene. Men bra ble det og ut kom Hammer on the Stereo og Rock no.53.

Den oppmerksomme lytter vil kanskje legge merke til økende bruk av kassegitar. Selvsagt med mye vreng og langt baki der, men likefullt kassegitar. En låt er til og med kassegitarbasert. Hvem skulle vel ha trodd det. Utover det er det ikke så veldig mange rockkuriosa å nevne utover en frekk triangel, soulemulering og synging gjennom en fuzzbasert Telecaster. Det er da noe. Men denne gangen mer rock slik vi spiller for oss selv. Helt upåklagelig bra.

Sondre var en rev til å komme med innspill til rydding i låter og lage frekke koringer. Derfor ble han belønnet med en gitarsolo. Intet mindre en slidesolo utført med en miniflaske med akevitt. En solo så harmonisk utfordrende at Kjartan måtte bidra med en finger.

Get the Flash Player to see this content.

Harrys Gym

Et av stedene jeg trives best er i et studio der det produseres lyd. Det aller beste er hvis jeg kan være der og lage lyd selv, men bare å være gjest er en sann nytelse. Gå rundt å se på alt utstyret, bokser, forsterker, gitarer, mystiske synther, båndspillere. Akustikken er dempet over alt så rommene er rolige selv om det til tider er mye lyd. Folk tenker, spiller, prøver, setter lyd sammen. Kunne bodd et slikt sted. På en sofa. Maksimal avslapping.

Muligheten ga seg til et besøk i Harrys Gym, hvis det er det studioet heter, på en invitasjon av Jesper, der Stereopol fester inn sin første langspiller til bånd. Det var dag fem og rakkerne hadde klart å få inn basisrock på 14 feiende flotte låter. Svært produktive krabater. Jeg fikk overhøre pålegging av pianolicks, som endte med en knust lampe. Nøyaktig hva som skjedde vet jeg ikke for pianomannen Stig var alene i rommet, og resten fikk bare med seg fallet i lyds form. Men det virket ikke som eier og lydmann Bjarne tok det så tungt. Ikke Stig heller, for han fortsatte kjapt å spille.

Dramatikken gjorde at jeg klarte å våkne fra den deilige studiotåken og forlate åstedet. Flott studio, flotte folk og flott rock. Heldigvis er jeg i studio selv for tiden, så studiosavnet blir ikke langvarig.

Studiokoffert

Mitt lille hjemmestudio må av huslig-strukturelle årsaker finne seg et annet sted. Nå har det seg slik at jeg ikke har flere rom å gå på, så det må tenkes alternativt.

Det jeg skal få plass til et eller annet sted er en skjerm, minimac, lydkort, midi-keyboard, trommemaskin, ekstern disk og mus&tastatur. Bass, gitar og trommer får ha en ambulerende status. Egentlig burde jeg jo bare rydde meg en plass i boden, men vinterstid kan det være svært uheldig. Likevel, det var boden som ga meg en gryende idé.

I boden har jeg nemlig ikke mindre en to mer eller mindre amerikaaktige kofferter. Disse er ganske store, og en av de burde i teorien kunne romme det lille jeg har av utstyr. Nå har jeg bare målt opp den ene kofferten, ogden er 78cm bred. Midi-keyboardet er hele 80cm, men det er mulig jeg bare kan skjære av noe overflødig plast i hver ende. Burde kunne spare 2 cm. Men jeg får måle opp den andre kofferten også.

Den foreløpige planskissen er ganske enkel. I kofferlokket plasserer jeg skjermen. Keyboardet plasseres i bunnen nærmest åpningen og alt det andre i bunnen ovenfor. Det burde da bli plass til alt av ymse strømforsyninger. Mus og tastatur er trådløst, så det kan enkelt tas ut av kofferten ved bruk. Ekstra snasent hadde det vært hvis jeg hadde fått laget et hull ut av kofferten der jeg kan ha hovedstrømkabelen som jeg kan trekke ut ønskelig lengde og bare trykke på en knapp som på en støvsuger for å trekke den inn igjen. Men mulig at det blir i Deluxe-utgaven av studiokofferten. Uansett vil studiokofferten gi  uante muligheter for konsertopptak.

Hjemmestudio

Siden Band Hero-trommeprosjektet i alle fall midlertidig er lagt litt på is kan jeg likevel bruke lydkortet til noe annet fornuftig. Noen kvelder blir det da demoinnspillingstid. Kanskje det kommer ut noe flott til orkesteret.

Tidligere har jeg brukt et enkelt, men effektivt program til iFonen der jeg har tatt opp kassegitar og vokal. I komputeren er jo mulighetene betraktelig større, så en av låtideene som var spilt inn i telefon skulle nå utbroderes.

Dessvererre ble det første opptaket borte i en reinstallasjon av telefonen. Jeg tok backup av alt – bortsett fra låtideene som var lagret inni programmet. Ikke noe stort problem egentlig, for låta husker jeg godt, men jeg er ikke kar om å huske de lekre koringene jeg hadde planlagt. De dukker muligens opp igjen et sted under hjernebarken, men jeg burde jo ha lært backupleksa.

Det endelige resultatet

For å fullføre historien om veien inn og ut av studio, kommer her den første av de to låtene. Den har jo funnet veien til internett for noen dager siden, men her er den uansett:

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

For å være helt ærlig synes jeg vi har gjort en god jobb. For en låt. Mørke saker, men med en ekstremt skjult positiv tvist på slutten.

Dette er for den nerdete spesielt interesserte. Jeg kan skryte på meg 10 vekttall (!) i populærmusikkanalyse, og etter å ha hørt låta en usannsynelig mengde ganger har det gått opp et lys for meg på hvordan låten er komponert. Arne Bendisken, for en mann, men det går altså i 5/4 hele veien, noe som gir følelsen av at hver takt starter der den begynte, noe som understreker hele temaet for låten. En evig runddans, og på slutten så kverner det samme riffet om igjen og om igjen.

Og den positive tvisten? Det var Sondre Tekniker sin idè å legge det på, mest fordi han syntes det hørtes flott ut, men med en overraskende utilsiktet effekt. Helt på slutten av låta i de siste åtte taktene kan du høre en hi-hat som markerer 1, 3, 5, 2, 4, osv, altså en insistering på 4/4 den enkleste og mest rett fram frigjørende taktart! Frigjøring folkens, frigjøring. For den spesielt interesserte.