Stikkordarkiv: VNRDS

Rockoppsummering

Da slapp vi til slutt plata Like Criminals We Do. Etter mastringa var det i gang med de neste administrative leddene. Blant annet avgjøre hvilket cover vi skulle velge, som ble avgjort av folket. Så var det å sende plata til internettbutikker og streamingtjenester, finne folk som skulle få plata mot at de kanskje ville skrive noe om den, lage nye nettsider, bombe alle internettkanaler tenkes kan og planlegge gjennomføre noen konserter. Pluss noe annet. Men 15.juni var den for salg der dagens musikk kjøpes. Og vi dro til Tyskland.

Det var ikke all verdens mengde med konserter vi hadde på plakaten før sommeren, men satser på å gjøre et større raid fra august. Tre stykk var i boks og første sted ut var i Wernigerode, den byen nest etter Oslo og Bergen vi har vært flest ganger. Forrige gang var for to år siden utendørs på en slags byfest. Den seansen gikk såpass dårlig at vi var sikre på at om vi ikke ble kjeppjaget ville vi i alle fall ikke få komme tilbake. Der tok vi heldigvis feil. Det var på tide å gjøre ting godt igjen. Noe vi også gjorde.

Dagen etter gikk turen til Wolfsburg og til klassisk klubb i en kjeller. Veldig morro, men vi hadde litt problemer med synet til å begynne med for røykmaskinmannen var litt vel hissig på knappen i et så lite lokale. Men stor stemning og kontakt med lokalbefolkningen gjorde det til en minneverdig nok aften. Det sterkeste minnet for min del er mitt møte med byens kanskje største death metal-bassist. Han ville gjerne ta en prat mot slutten av kvelden, og det måtte vi gjøre utendørs. Eller han ville vise meg noe 50 meter unna. Jeg ble selvsagt med. Men 50 meter ble til et par hundre og noen gater videre og inn i en bakgård og ned i kjelleren bak 3 dobbeltdører. Jeg kunne ikke tenke meg at han på noen som helst slags måte hadde tenkt å legge meg i fryseboksen. Og det skulle han heller ikke. Han skulle bare vise meg death metal-studioet sitt, og tilfeldigvis den vaskeekte hodeskallen som en kompis av han hadde gravd opp av jorda.

I tillegg fikk vi også en tur inn i det tyske fjellet der vi møtte et 30 cm langt hvitt dyr uten øyne som var 70 år gammelt, en litt merkelig guide som kanskje hadde guidet litt for mye så mange hundre meter under bakken og en hel gjeng med tyske turgåere.

Slippkonserten i Oslo måtte dessverre avlyses noe som nesten er første gang i The Vineyards historie. Hans Martin hadde dratt med seg et lumsk DDR-virus som satte seg i halsen. Det var bare brumling igjen og ikke mye å bygge vokale prestasjoner på. Men over sommeren er det også svært passende med et ekstra lite slipp.

RadioNova

Jeg har ikke for vane å frekventere for mange radiostasjoner, men gårsdagen startet et slikt sted. The Vineyards har jo sluppet single og da er det jo flott å bli invitert til å snakke om seg selv.

Jesper var med, ikke for å snakke spesielt om hverken meg eller The Vineyards siste single, men om Stereopol og The Courage som vi skal spille konsert med på ærverdige Gamla.

Radioverten forsov seg litt til eget program, men det løste seg greit, vi fikk sagt det vi skulle og spilt av låt. Men vi var begge enige etter endt oppdrag om at det var noe feil der og da med å haste av gårde til jobb etterpå. Egentlig burde vi ha hastet til neste oppdrag i rock. Vanskelig på en torsdag.

Plakater

Det er gøy å spille rock, men noe av det administrative rundt kan til dels være litt kjedelig. Plakatopphenging er en av disse tingene. Men det må fortsatt til.

Det kjedelige er ikke turen man får med å spankulere rundt i gatene og teipe seg selv på vegger og inne i byens establissement. En ting at det er litt tværete når man teipkanten går i ett med resten av teipen og du pirker og pirker med rødsprengte kuldefingre, og man aldri har klart å finne den perfekte løsningen for hvordan trekke en ny plakat ut av rullen. Det kjedelige er at den snikende tanken på om prosessen i bunn og grunn kanskje er litt fånyttes.

Innomhus henger plakatene en stund og man kan regne med at ramlebamsene på vei til do kanskje registrerer at det skal serveres frisk rock et sted i nær framtid. Men utendørs er det litt mer anarkistiske tilstander. Det er oftere tjukkere vegger av lag på lag med plakater enn reell vegg, så det er helt tydelig at noen andre raskt mener de har et bedre arrangement å tilby enn deg.

Så hvorfor fortsette med det. Har kanskje internett tatt over som den viktigste promoteringskanalen. Det har vel det. Likevel, når vinylsalget øker, for man skaffer seg jo vinyl, øynes det håp og formål for plakatpromotering. Vinylen er nostalgisk og retro, og muligens også plakaten. Men vinylen kobles også til bedre kvalitet, så kanskje det på et nivå er høyere kvalitet over plakatene i rockreklame enn bombing av events på Facebook. Om ikke annet viser en plakatene at rockorkesteret i det minste legger ned tid og arbeid i promoteringen.

Så jeg elsker egentlig å henge opp plakater vil slutningen være. Eller i alle fall gjør det med en viss glede. Men ordentlig glad blir jeg når jeg får synlig bevis på at noen har sett plakaten og tatt seg flid med gjøre det til kjenne.

Til orientering var denne plakatrunden til VNRDS sin konsert på Palace Grill 23.januar.

 

Trippelrock

Som regel skjer alt på en gang når det først skjer. Onsdag skjedde følgende tre rockbaserte ting:

    1. Vi mastret tre låter hos Strype. Dette var låter vi for en måned side spilte inn hos Sondre i Studio Laan. Som sist og som alltid er det umulig å forstå hva som skjer i mastring, men at det blir vilt bra er det ingen tvil om. Audun Strype er en magiker med de mystiske knottene og leser underlige ting ut av grafer og oscilatorer.
    2. Det var slipp på en reklame fra Braun. Ikke at det normalt er så interessant for oss, bortsett fra denne gangen. Vi har nemlig deler av musikken. General har den stolte ære av ljome over ansiktet til Mourinho.
    3. Glandular ble spilt på UrørtNRKP3. Svært artig slutt på en rockbasert dag.
For de som er spesielt interessert i hva som skjer i mastring er følgende video til informasjon. Den oppsummerer greit hva som skjer. Du sitter bak mannen som har peiling. Han skrur på ulike knotter og lytter og ser på en skjerm av og til. Han spør hva du synes, og så kan du komme med innspill på hvordan du vil ha det. Til slutt er det vilt mye bedre enn da du kom inn.
Get the Flash Player to see this content.

Digitalt dypdykk #10

En diskusjon i The Vineyards sitt øvingslokale på Ringnes i 2004 endte i en skremmende og hysterisk innspilling. Diskusjonen gikk på om låta So, This Is My Room, Then fra den første EPen ikke burde ligge i den gitarbaserte rocktonearten E, men heller legges ned fordi melodien gikk for lyst og var vanskelig å synge. Jeg mente at låta av lydmessige årsaker burde holde seg i E, og at det ikke var noe problem å få til melodien – selv ikke for meg.

Jeg er ikke en veltrent vokalist og holder meg mest i den stemmemessige bakgrunnen. Men jeg synger rent nok så lenge jeg kan synge veldig mørkt eller legge meg i tindrende falsett. Toppen av midtsjiktet er ikke der jeg gjør det best. På langt nær. Og det er vel nettopp der den aktuelle melodien ligger.

Likevel, jeg måtte bevise påstanden på første forsøk, og knappen ble satt på record. Til mitt fattige forsvar må jeg få si at jeg ikke varmet stemmen, gikk for hardt ut og ble svært sliten alt etter første strofe i et litt for høyt tempo. Men jeg hadde selvsagt krefter igjen lekre gitarsolis på midten og til slutt. Enden på det hele ble i det minste et fantastisk opptak, med Hans Martin på bass og øvrig besetning originalt. Vondt for ørene, men godt for hjertet. Uansett, jeg nådde ikke opp. Det ble for lyst. Men låta har holdt seg i E likevel, og Hans Martin har siden kommet seg lett opp.

Originalen: 

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.

Mitt forsøk: 

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.