Kategoriarkiv: Musikk

Samling

Onsdag er det motsatte av lille lørdag. Svært vanskelig å løfte seg fra sedat sofaaktivitet. Denne onsdagen var intet unntak, men jeg vant.

Halvveis tilfeldig ramlet jeg over plateproduktet til det svenske rockorkesteret Samling en gang i fjor høst, og når de rett etter skulle spille i Oslo tok jeg turen. Det var finfint, men Crossroad Club kunne friste med ganske skræpen lyd, så planen var å se de en gang i litt tryggere lydmessige omgivelser.

Notert for lenge siden, og derfor nesten glemt, kom den fysisk tunge onsdagen. Richard var på besøk, og vi hadde avgjort at slappheten hadde vunnet. Men plutselig kl. 21:14 tok fornuften overhånd. Rock måtte høres. Effektiv logistikk gjorde at vi i tide befant oss på John Dee, og vi fikk oppleve de svenskeste svenskene på nært hold. Nesten for bra. Midt på en onsdag. Vant.

Juleresymé

Jeg og Helge har levd lenge på suksessen med den første og til nå eneste juleplateutgivelsen så langt. Platen hadde som tematisk rød tråd de klassiske sekulære julelåtene, pluss en et par egenkomponerte. Det har vært samtaler om et nytt juleplateprosjekt, men det har dessverre aldri blitt noe av.

Så siden det snart er jul, og ikke noe ny julemusikk er det ikke annet å gjøre enn å ta et gjenhør med de gamle klassikerne. Først ut er vår egen, nå, juleslager «The Smell of Christmas». Alltid aktuell med sin bitende samfunnskritikk. En lengre beskrivelse av prosjektet og teksten til den tidløse låta finner du  i den opprinnelige posten. Du må jo synge med. De øvrige låtene finner du under stikkordet «juledykk». Med den er det bare å ønske god jul.

[audio:http://www.langtynnmann.com/wp-content/uploads/2010/12/01-The-Smell-of-Christmas.mp3|titles=The Smell of Christmas – Helge og Sveins jul]

 

Marshall

Turen gikk av ulike årsaker til England. Denne ganger for andre årsaker enn slaraffenliv og handlemani, men man må jo raske med seg en liten souvenir om ikke annet. Og da selvsagt aller helst noe som går på strøm.

Jeg har en liten 5 watts forsterker med innebygd tuner kjøpt av en mann med Hawaii-skjorte vinterstid på Kampen, men noe mer portabelt enn Marshall MS-2 sin ene watt finnes ikke. Av knotter er det ikke annet enn volume, tone og selvsagt en overdrive-knott. Men det er en hensynsfull forsterker, siden den har uttak til høretelefoner.

Nå gjenstår det bare om det er noe lyd å klemme ut av den. Eller om det blir hyllevare. Uansett, nok en gang blir jeg påminnet det store prosjektet som jeg konstant utsetter. Forhåpentligvis vil denne kunne inngå der.

Musikkens grenseverdi

Fra tid til annen tenker jeg ut musikk i hodet som av og til blir til ny inn- og utspilt musikk. Av og til har jeg kommet på noe jeg synes er helt genialt, men når jeg får summet meg litt viser seg å være, om ikke identisk, litt for likt noe som noen andre allerede har laget. Det har fått meg til å lure på om vi ikke på et tidspunkt når musikkens grenseverdi. Det vil ikke være mer musikk igjen å lage.

Kanskje dette er en absurd og idiotisk tanke, at det heller er uendelig mulige kombinasjoner og variasjoner av lyd som vil gi et uendelig antall låter. Hvis man for eksempel øker tempoet i en låt vil låten få en helt annen karakter, og hvis man flytter noen toner i melodien og strekker de ut blir det en annen melodi og en ny sang. Og i tillegg er det rytme, lydbilde, besetning, måten ting spilles på, musikalske evner, pluss en hel rekke mer eller mindre målbare variabler som spiller inn. For å nevne noe. Alt dette og mer til vil kanskje de fleste være enige om gir mulighet for horder med nye låter.

Men hvor mye må man endre en låt før den går fra originalen til å være en coverlåt til at den videre blir en ny låt. Og vil en endring for evig gi en ny låt. Musikk er i prinsippet matematikk, så man kan tenke seg et regnestykke. I den vestlige skalaen er det 12 toner. Tar man utgangspunkt i melodien i en 3 minutters populærmusikalsk låt i et akseptabelt og klassisk tempo, der melodien også skal være lyttervennlig vil man i teorien kunne regne seg fram til et gitt antall kombinasjoner toner som vil gi ulike låter. Melodiene tar slutt.

Eller gitarriff. Mange av de feteste riffene baserer seg på tre til fire toner som går i en viss rytme over to til fire takter. Det kan da ikke være mange ledige kombinasjoner igjen. Wolfmother sin debutplate var breddfulle av gamle riff spilt om igjen, uten at det egentlig gjorde noe, for det ble tøff rock der og da. Og Kvelertak sneik inn(2:05) Foxy Lady uten at det gjorde noe heller.

Det må jo ha vært enklere å starte et band i 1966. Alle låtene som er laget etter var jo ikke laget da. Så det var jo bare å velge. Men så lenge AC/DC kan fortsette å gi ut plater er det håp. Det finnes vel knapt et orkester som gang på gang kan finne opp nye kombinasjoner av A, D og G.

Otamatone

Det vanket enda en ting fra Japan. Jeg ba om det som var øverst til høyre i neste butikk. Det var en Otamatone. De kommer visstnok i større utgaver med litt større musikalsk frihet, men jeg tviler på om man vil se Otamatonevirtuoser sprade rundt i gatene her. Likevel, et komisk konsept.

Det hele dreier seg om et instrument som er formet som en åttendelsnote, noe som også gjør at den får et saksofonlignende preg. Men du skal ikke blåse i den. Bare trykke. Den har tre knapper. En for valg av sang, en som og gir deg en forhåndslytt på sangen du skal spille, og en tredje hovedknapp som du spiller med. Utfordringen ligger i rytmikken. Du skal trykke og holde nede knappen så lenge tonen i melodien skal holdes. Det kommer ny tone for hvert trykk, uansett hvor lenge du har trykket.

Bonusen er at Otamatonen har en ansiktsform med en åpen munn du kan eller skal klemme i munnvikene på. Det gir en svak endring av tonen, litt som hvis du spiller munnspill, men muligens er ansiktsklemmingen mest for showets del. Og det blir jo et slags show.

[flashvideo file=»video/otamatone.flv» /]