Kategoriarkiv: Sv1

Texas

Typisk konferanselokale i USA
Typisk konferanselokale i USA

USA ville ha meg tilbake og jeg dro. Denne gangen, som første, var det en konferanse som gjorde det mulig, men med litt ferietid i enden. San Antonio var stedet. En liten plett litt sør for Austin og til forskjell fra den den større bybroren har byen angivelig mottoet Keep San Antonio lame. Lovte godt på alle mulige måter.

Elva i San Antonio
Elva i San Antonio

Og San Antonio innfridde på alle mulige måter og med god hjelp av kollegaer i reise, Linda og Jesper. Vi fikk sett og gjort det aller meste. Den nesten klisjefylte pitoreske elva med Mardi Gras-aktivitet, alt for riktig mat på alt for riktige steder, men også den nydeligste BBQ servert ut av en luke i en skeiv papptallerke, brannalarm på hotellet, enorme konsertopplevelser på byens skitneste dive, egenutnevnte beskyttere av lokal kunst og til og med over en dørstokk fant vi Tyskland.

USA på sitt beste
USA på sitt beste

Ble nesten litt forelska i San Antonio og det var litt vondt å dra fra USA. Men på veien hjem fant Jesper kløktig ut at vi måtte spise lunsj da vi mellomlandet, men det måtte jo selvsagt skje i New York. Litt nervøse for å rekke flyet aksepterte Linda og jeg tilbudet og en Über-taxi senere spiste lunsj i Greenwich. Og rakk flyet hjem.

USA gir og gir!

Lunsj i New York
Lunsj i New York

Julegave

BassgitarskjorteSiden storfamilien er blitt så diger har vi laget et enkelt, men sinnrikt system som regulerer mengden julegaver. Ikke bare reduserer det mengde stress før jul, men minsker også mengden ting alle skal dra fram og tilbake og lagre i hus.
Bassgitar 2

Utover familien har det regulert seg selv egentlig, men jeg og Helge har hatt en klar regel i mange år at vi ikke gir noe til hverandre. Til nøds en ferdigutfylt tippekupong. Men i år brøt han regelverket. Noe jeg er svært glad for. Denne kommer til å være på romjula gjennom.

Om trykket på ryggen skulle trenge forklaring.

 

Scotland Yard

Scotland YardJeg går som oftest tomhendt fra loppmarked. Men denne gangen klarte jeg det og kom ut billigere og med noe mer anvendelig.

Scotland Yard er et brettspill jeg bare har hørt folk snakke om, men aldri har fått prøvd selv. Det morsomme med det er at alle spiller sammen mot en spiller. I bunn og grunn skal mr.X flytte seg rundt i London i det skjulte og se er det opp til de andre å samarbeide og avsløre hvor han befinner seg.

Å kjøpe et brettspill på loppemarked er omtrent like optimistisk som å løse kryssord med kulepenn. Men til alt hell og flaks var samtlige brikker i boksen. Og all denne gleden for 24 kroner. Fikk ufrivillig prutet ned en krone siden det var alt jeg har i lomma. Nå må jeg bare finne noen spillere.

Skate

GamlisskaterPå en gitt dato i løpet av min ungdom ble det plutselig lov med skateboard i Norge. Men selv om det nå var lov var det ikke lett å få tak i. Det var ikke slik at det poppa opp skateshops på bygda i Telemark i samme slengen. Så jeg måtte vente til vi dro på korpstur til Sverige.

Så vi sparka rundt og forsøkte å finne ut av hvordan vi gjorde triks. Det var jo ingen forbilder i nærhete å lære av. Det eneste vi visste med sikkerhet var hvordan vi tok ollie. Ingen fikk det vel helt til heller sånn umiddelbart. Men vi satt en del på brettene og forsøkte å se ekte ut.

Etter en stund ble utstyrstrangen så stor at jeg fikk pappa til å kjøre meg til Strømstad. For av en eller annen grunn visste jeg at det var en skateshop der. Tilbake kom jeg med et Powell Peralta-brett. Strålende fornøyd. Vi klarte faktisk å lage en rampe etterhvert som vi satt opp i et kryss. Men etter en lengre konflikt med en nabo forsvant rampa og noe av skateentusiasmen.

Likevel, trangen til å skate har alltid vært der. For et par år siden fant jeg et par brett i en bakgård. De skulle kastes, så jeg tok de. Har stort sett ligget på vent, men så har jeg oppdaget at det finnes mange på min alder med den samme higen etter å skate. Så jeg har dristet meg på igjen. Et skjelvende forsøk i rampa på Jordal ga mersmak. Jeg har også blitt så gammel at jeg ikke tenker så fælt mye på at jeg sikkert ser ganske gjøkete ut. Og de andre higende gamlisskaterne. De forsøker jeg å samle i en hemmelig klubb. Så er du interessert – ta kontakt.

Superbitchene

Superbitchene driter seg utJeg blir så glad når folk jeg kjenner gjør det godt i noe. Hvis noen har produsert noe jeg kan skaffe meg, gjør jeg det som regel så fort som råd er.

Audhild ga ut sin debutroman i fjor omtrent på samme tid. Den het Kampen mot superbitchene og er en barneungdomsbok, men høyst leseverdig for sånne voksne som meg. Da den var tilgjengelig for forhåndsbestilling klinket jeg til og fikk den tilsendt før slippdagen. Noe jeg også gjorde kjent til gangs på internett. Og for min iver fikk jeg en fantastisk belønning.

For jeg gjentok amme bravur i år da bok nummer to kom – Superbitchene driter seg ut. Jeg tror til og med jeg fikk et eksemplar før selveste forfatteren. Og hva var belønningen for min første barnslige iver. Jo, jeg fikk en karakter oppkalt etter meg i den andre boken. Karakteren har til og med et eget kapittel med titulerende overskrift. Innrømmer at jeg ble rørt til tårer.

Boka bør du lese. Ikke fordi jeg har navnet på en karakter, men den er kansende morsom. Les den første først. Noe mer anmeldelse kan jeg ikke gi, for det gjør andre folk bedre enn meg.