På en gitt dato i løpet av min ungdom ble det plutselig lov med skateboard i Norge. Men selv om det nå var lov var det ikke lett å få tak i. Det var ikke slik at det poppa opp skateshops på bygda i Telemark i samme slengen. Så jeg måtte vente til vi dro på korpstur til Sverige.

Så vi sparka rundt og forsøkte å finne ut av hvordan vi gjorde triks. Det var jo ingen forbilder i nærhete å lære av. Det eneste vi visste med sikkerhet var hvordan vi tok ollie. Ingen fikk det vel helt til heller sånn umiddelbart. Men vi satt en del på brettene og forsøkte å se ekte ut.

Etter en stund ble utstyrstrangen så stor at jeg fikk pappa til å kjøre meg til Strømstad. For av en eller annen grunn visste jeg at det var en skateshop der. Tilbake kom jeg med et Powell Peralta-brett. Strålende fornøyd. Vi klarte faktisk å lage en rampe etterhvert som vi satt opp i et kryss. Men etter en lengre konflikt med en nabo forsvant rampa og noe av skateentusiasmen.

Likevel, trangen til å skate har alltid vært der. For et par år siden fant jeg et par brett i en bakgård. De skulle kastes, så jeg tok de. Har stort sett ligget på vent, men så har jeg oppdaget at det finnes mange på min alder med den samme higen etter å skate. Så jeg har dristet meg på igjen. Et skjelvende forsøk i rampa på Jordal ga mersmak. Jeg har også blitt så gammel at jeg ikke tenker så fælt mye på at jeg sikkert ser ganske gjøkete ut. Og de andre higende gamlisskaterne. De forsøker jeg å samle i en hemmelig klubb. Så er du interessert – ta kontakt.