Her om dagen holdt jeg ikke ut lenger. Det var rett og slett for tungt å gå rundt med en iFon uten internett. Så etter kløktige regnskap fant jeg et økonomisk smutthull i det kyniske telefonanskaffelsesbyråkratiet, og unngikk dermed personlig finanskollaps. Stor glede. Nesten så man ikke trenger komputer lenger. Skrive på internett med telefon. Det er framtiden, folkens. Framtiden.
I går gjenoppstod Wurst und Brot til glede for Norsk Rockforbunds medlemmer. Det utartet seg til å bli en ganske trivelig affære. Vi var litt rustne og hadde ikke helt retningen. En litt dramatisk knekk i form av et kvantesprang når det gjaldt to låter som kom etter hverandre. Det skyldtes i grunnen et sleivete feiltrykk, men det var ingen som kastet salat på oss så vi antar at det hørtes verre ut for oss.
På et punkt litt tidlig på kvelden kom det en kar bort og sa at han skulle si noen ord. Vi antok at dette var en del av programmet, men vi kryssjekka med John Olav som arrangerte kvelden. Han hadde ikke hørt om det, men han satset på at det kom til å være underholdende nok. Det var det egentlig ikke. Han serverte en historie om en artist som skulle lage en låt og møtte en sigøyner. Tror det var en form for oppsøkende teater løslig tilknyttet By:Larm. Men ingen tok skade.
Når NRFs kveld var omme tok vi med oss koffertene med vinyl og sneik oss inn på Rockefeller. Et helt ærlig lovbrudd. Der fikk vi med oss Howl, The Pink Robots og litt av Jack Dalton. Robotene var klart mest underholdende som liveorkester.
Så tok jeg taxi hjem der det viste seg at taxisjåføren hadde bakgrunn som tranceDJ på 80-tallet. Topp mann.
Skal man først skaffe seg jordisk gods må det være noe av verdi, det vil si noe som enten går på strøm eller som man kan spille på. Hvis jeg ikke skal skaffe meg det selv blir jeg gjerne med og ser på andre gjøre det samme. I kveld var det Hans Martins tur.
Ferden gikk til Veitvet der en progentusiast skulle kvitte seg med intet ringere enn sin ungdomsgitar – en lekker liten Ibanez fra tidlig 70s. Hans Martin har lenge sikla etter en vaskeekte Les Paul, så for å korte ned ventetiden er det eneste riktige å skaffe seg en som ligner. Penger og gitar skiftet hender, med lovnad om gjenkjøpsmulighet hvis salg noen gang skulle bli aktuelt igjen. Det var jo tross alt ungdomsgitaren.
Etter en lang pause er endelig Wurst und Brot tilbake bak knotter og platespillere. Vet ikke helt hvorfor det har tatt så lang tid, men det er vel noe treghet i bookingapparatet. Forrige gang var vel på Gloria Flames en gang på seinsommeren.
Gjenoppstandelsen finner sted i morgen på Norsk Rockforbunds arrangement under By:Larm. Rockforbundet holder pølsefest og komisk nok trenger de da Wurst und Brot til å underholde. Vi gjorde stor suksess der i fjor, så det er jo hyggelig å vende tilbake.
Utfordringen nå er jo å velge ut riktig bunke med plater å ta med seg. Føler seg litt ute av form siden det er så lenge siden sist, men skal samkjøre i kveld med Hans Marin (Wurst) – som for øvrig skal til Veitvet og kjøpe ny gitar. Men vi kjører vel noen gamle rockklassikere. Passer godt det.
I ungdommen koste jeg meg glugg i hjel med 
Atari2600, og fikk ikke fingra i Nintendo før nå i godt voksen alder. Derfor har jeg vært skånt for SuperMario helt fram til nå. Her om dagen kom jeg i skade for å kjøpe spillet The Saboteur til xBox, noe som viste seg å være et fatalt bomkjøp. Spillet hang seg, det var umulig å se noe og det å komme seg gjennom første oppdrag ble rett og slett for tværete. Jeg hadde til og med hjelp på besøk, så det var ikke bare egen udugelighet. Men siden spillet hang seg tenkte jeg at jeg med rette kunne bytte det, og Platekompaniet aksepterte det. Men hva skulle jeg bytte i?
Her kommer SuperMario inn i bildet. Noe måtte jeg jo ta med meg, og siden Henriette har et nært forhold til Wiien sin, og at SuperMario-spillet skryter av en hissig flerspillerdel var det også verdt et forsøk.
Men herreminhatt hvor vanskelig skal det være? Må jeg gi opp komputerspilling? Har jeg fått for gamle og krokete fingre? Etter 2 timers spill og 8 continues (hver!) klarte vi til slutt å komme oss til world 2. Og etter ytterligere 2 timers spill og enda flere continues er vi enda ikke forbi første level i world 2!
Ny sjanse i kveld, men hvis det ikke skjer dramatiske qualitetsforandringer så forsvinner et eller annet ut vinduet. Mulig at jeg blir så frustrert fordi rundt omkring i verden sitter det 8-åringer og trykker seg gjennom spillet med venstrehånda. Må vel finne seg noe annet å gjøre…