Stikkordarkiv: Hans Martin

Klokke

Her skal det komme en klokke.
Her skal det komme en klokke.

Av og til kan jeg få en ubendelig lyst på noe uten at jeg helt vet hvorfor. Det var slik med den første PlayStation-maskina som borret seg fast i hjernen min etter at jeg så en reklamebanner langs banen på en TV-overført fotballkamp i en leilighet på Langhus. Tilsvarende var det med den første iPaden, man da litt annerledes. Den fantes foreløpig ikke. Det var bare et konsept formidlet via rykter. Men jeg skjønte at jeg måtte ha den.

Det samme har slått til igjen, og denne gangen er det en klokke. Ja, det er Appleklokka.

Skuffende nok dro jeg til USA litt for tidlig. Den kom ikke for salg før nå nylig, og ikke Norge.  Men så fikk jeg en halvgod idé. Den selges i Frankrike og der har jeg tilgang på en adresse med relativt fastboende, men frittgående mennesker. Skulle jeg bestille dit og satse på at noen er der til å ta den imot når den er sendt en gang i juni. Svaret ble ja etter drøfting med Hans Martin. Så da ble det bestilt to.

Hekta på pakkesporing som jeg er sjekket jeg allerede neste dag. Før penger er trukket og klokke i det hele tatt produsert. Men den kommer en dag. Men trenger jeg det. Svaret er ikke ja, men blir det.

Pi

Raspberry Pi

Noe må man ønske seg til jul. Etter inspirasjon fra Kjartan og Hans Martin fant jeg ut at jeg ønsket meg en Raspberry Pi. Og det fikk jeg av Henriette. Hva skal jeg bruke den til. Får jeg til å bruke den til noe. Får jeg tid til å bruke den til noe. Tja, umulig å si. Finnes jo mange oppskrifter og ideer på nett, så det er egentlig bare å sette i gang. Men den er veldig fin. Har i det minste fått installert Raspbian og den fungerer helt brillebra, så det er kun tid, vilje og evner som setter begrensninger. Kan overvinnes.

Sjuk NAS

NASen er sjuk. Den har vært det siden i sommer, men jeg har ikke fått tomla meg til å gjøre noe med før i det siste. Jeg har liksom tenkt at alt ville løse seg med en firmwareoppdatering, men det viste seg å ikke være så lett. Helt kort får jeg ikke kontakt med den med mine disker inni. Og det er det som er det dramatiske.

Yr og glad over å ha alle mine datas samlet dobbelt opp ett sted etter tidligere skandaler følte jeg meg sikker på at skulle den ene disken ryke var alt på plass på den andre. Det er det mulig at det er, men jeg får ikke digital kontakt. Den eneste kontakten jeg får er hvis jeg putter inn en lånt tom disk og der mine ligger i et annet rom. Svært frustrerende og ikke minst skummelt. Hvis to disker er utslettet er alt borte. Jeg hadde på anbefaling vurdert å ta backup av NASen for ekstra, men tenkt at det ikke var prekært da jeg har en slags sikkerhet i NASen. Så feil kan man ta.

Men Netgear som har levert meg NASen er svært hjelpsomme og ikke minst tålmodige. Så etter to ukers korrespondanse med prøv dette, dette og dette har de fremdeles ikke gitt opp og det siste er at hvis ikke det går nå må noen hissige L3-teknologer, hva nå enn det er, få tilgang til NASen og se hva som er galt.

Men før det har jeg fått beskjed om å gjøre en diagnostisk sjekk av diskene. Til det har jeg fått låne et kabinett av Hans Martin til å putte disker i, en Windowsmaskin fra jobben og programvare fra diskprodusenten. Nå skal den scanne gjennom og den sier at det tar et sted mellom 86 og 152 timer.

Det blir litt for mye når man sitter med for lite kunnskap og for liten tid til å lese seg opp på alt. Men har fortsatt håp for det digitale arkivet når man får velvillig hjelp fra kjente og ukjente.

Rockoppsummering

Da slapp vi til slutt plata Like Criminals We Do. Etter mastringa var det i gang med de neste administrative leddene. Blant annet avgjøre hvilket cover vi skulle velge, som ble avgjort av folket. Så var det å sende plata til internettbutikker og streamingtjenester, finne folk som skulle få plata mot at de kanskje ville skrive noe om den, lage nye nettsider, bombe alle internettkanaler tenkes kan og planlegge gjennomføre noen konserter. Pluss noe annet. Men 15.juni var den for salg der dagens musikk kjøpes. Og vi dro til Tyskland.

Det var ikke all verdens mengde med konserter vi hadde på plakaten før sommeren, men satser på å gjøre et større raid fra august. Tre stykk var i boks og første sted ut var i Wernigerode, den byen nest etter Oslo og Bergen vi har vært flest ganger. Forrige gang var for to år siden utendørs på en slags byfest. Den seansen gikk såpass dårlig at vi var sikre på at om vi ikke ble kjeppjaget ville vi i alle fall ikke få komme tilbake. Der tok vi heldigvis feil. Det var på tide å gjøre ting godt igjen. Noe vi også gjorde.

Dagen etter gikk turen til Wolfsburg og til klassisk klubb i en kjeller. Veldig morro, men vi hadde litt problemer med synet til å begynne med for røykmaskinmannen var litt vel hissig på knappen i et så lite lokale. Men stor stemning og kontakt med lokalbefolkningen gjorde det til en minneverdig nok aften. Det sterkeste minnet for min del er mitt møte med byens kanskje største death metal-bassist. Han ville gjerne ta en prat mot slutten av kvelden, og det måtte vi gjøre utendørs. Eller han ville vise meg noe 50 meter unna. Jeg ble selvsagt med. Men 50 meter ble til et par hundre og noen gater videre og inn i en bakgård og ned i kjelleren bak 3 dobbeltdører. Jeg kunne ikke tenke meg at han på noen som helst slags måte hadde tenkt å legge meg i fryseboksen. Og det skulle han heller ikke. Han skulle bare vise meg death metal-studioet sitt, og tilfeldigvis den vaskeekte hodeskallen som en kompis av han hadde gravd opp av jorda.

I tillegg fikk vi også en tur inn i det tyske fjellet der vi møtte et 30 cm langt hvitt dyr uten øyne som var 70 år gammelt, en litt merkelig guide som kanskje hadde guidet litt for mye så mange hundre meter under bakken og en hel gjeng med tyske turgåere.

Slippkonserten i Oslo måtte dessverre avlyses noe som nesten er første gang i The Vineyards historie. Hans Martin hadde dratt med seg et lumsk DDR-virus som satte seg i halsen. Det var bare brumling igjen og ikke mye å bygge vokale prestasjoner på. Men over sommeren er det også svært passende med et ekstra lite slipp.

Skiflyging

Den eneste vintersporten jeg kan interessere meg for er skihopp. Fint lite som er så dramatisk og spektakulært som å dra på seg et par ski og se hvem som kan fly lengst. Og så er det ingen regler å sette seg inn i. Det dreier seg i bunn og grunn ut om å komme seg lengste ned i bakken.

Med unntak av hopprennene jeg deltok i i barndommen, har jeg bare vært ett renn i Holmenkollen. Når jeg tenker etter har jeg i teorien og en slags praksis også hoppet i Holmenkollen selv. Uansett, når Hans Martin plutselig kunne skilte med billett til Vikersund og mulige hopp på 250 meter var det bare å slenge seg med.

Gigantisk bakke med flere hopp farlig nærme den magiske grensen gjorde turen til en udelt suksess. Klarte å få til et hopp selv ned en grøft etter en tur i busken, som kun førte med seg kutt i finger og et sett med ømme håndbaker. Svært kråkete.