Stikkordarkiv: ingenting

Nanoklokke

Den nevnte jokermuligheten er nå utforsket. Erstatningsproduktet er nå plassert på armen. Muligens en form for jåleri, men svært praktisk sådann. Nå kan jeg følge med på tiden, høre lyd og legge hørlurarkabelen opp under jakka. Og jeg slipper å fiske fram det prefererte avspillingsmediumet fra lomma. Siste bonus er at jeg slipper å skade meg selv lenger. Forrige klokke, som ikke er kassert og vil bli brukt, har en stor litt drøy knapp som gir varig avtrykk i hånda. Tiden viser for øvrig sju minutter over elleve. Hvis du lurte.

Kodeknekker

Henriette hadde i sin tid en hyppig brukt hengelås i et klassisk safekodehjul. Koden er tapt, på en måte dessverre, men på en annen måte ikke. Det skaper underholdning, om noe frustrerende. Koden må knekkes.

Jeg hadde tenkt at man kanskje kunne lytte seg til koden som så mange ganger sett på kinomatografen. Men internett kunne fortelle meg at man i en kombinasjon av føling og matematikk kunne knekke den. Jeg har forsøkt meg i to runder tidligere uten hell – kun en øm finger.

Etter første runde krøp jeg mer eller mindre til korset og kontaktet produsenten som sier at hvis du sender et kopimaskinbilde av hengelåsens serienummer, uten påhengende skap eller lignende, skal de returnere koden. Den fikk jeg aldri.  Så nå gjør jeg et tredje forsøk, og vurderer å sende et nytt triumferende kopimaskinbilde.

iPodpensjonist

For noen år siden fikk jeg det jeg tror er mitt første Apple-produkt av søstrene og Henriette. Det var den første iPod Nano. Den fulgte meg tett til jeg gikk over til telefonisk avspiller. Den lever fortsatt, men har ikke hatt helt godt av å ligge i skuffen, så den er ikke lett å slå av, og bruker derfor raskt opp den lille strømmen den holder.

Hans Martin tipsa meg om at Apple har funnet ut at denne typen iPod kan smelte og/eller ta fyr. Det er jo uheldig. Såpass uheldig at hvis man finner fram til en nettside hos Apple og registrerer seg kan man sende inn den gamle og få en ny tilbake. Om man får en ny gammel eller en ny ny vet jeg ikke.

Selv om min i praksis er operativ kom jeg til at jeg freister meg på å sende den inn. Ikke at jeg egentlig har et stort behov, men litt for overraskelsens del. Hva får jeg tilbake. I tillegg var det en gave, men det er såpass lenge siden den er gitt, så man kan kanskje se det som en oppgradering. Og jeg har fått løyve fra en av giverne.

Etter registrering er beskjeden at man etter opptil seks uker skal få tilsendt en konvolutt med en spesiell pose man skal returnere iPoden i. Nå har jeg fått konvolutten. Oppi lå det en god bunke med ark og en UPS-pose. Denne skal jeg fylle med iPod og si fra til UPS om at nå kan de komme og hente den. Så skal jeg vel vente litt til, og så får jeg en forundringspakke i posten. Rare og omfattende greier.

Jeg har ikke for vane å kvitte meg med ting som går på strøm. På en eller annen absurd måte føles det litt vemodig å sende den tilbake til en uviss framtid. Men jeg antar at den før møte mange likesinnede og får utvekslet spennende historier. En slags pensjonisttilværelse.

Musikkens grenseverdi

Fra tid til annen tenker jeg ut musikk i hodet som av og til blir til ny inn- og utspilt musikk. Av og til har jeg kommet på noe jeg synes er helt genialt, men når jeg får summet meg litt viser seg å være, om ikke identisk, litt for likt noe som noen andre allerede har laget. Det har fått meg til å lure på om vi ikke på et tidspunkt når musikkens grenseverdi. Det vil ikke være mer musikk igjen å lage.

Kanskje dette er en absurd og idiotisk tanke, at det heller er uendelig mulige kombinasjoner og variasjoner av lyd som vil gi et uendelig antall låter. Hvis man for eksempel øker tempoet i en låt vil låten få en helt annen karakter, og hvis man flytter noen toner i melodien og strekker de ut blir det en annen melodi og en ny sang. Og i tillegg er det rytme, lydbilde, besetning, måten ting spilles på, musikalske evner, pluss en hel rekke mer eller mindre målbare variabler som spiller inn. For å nevne noe. Alt dette og mer til vil kanskje de fleste være enige om gir mulighet for horder med nye låter.

Men hvor mye må man endre en låt før den går fra originalen til å være en coverlåt til at den videre blir en ny låt. Og vil en endring for evig gi en ny låt. Musikk er i prinsippet matematikk, så man kan tenke seg et regnestykke. I den vestlige skalaen er det 12 toner. Tar man utgangspunkt i melodien i en 3 minutters populærmusikalsk låt i et akseptabelt og klassisk tempo, der melodien også skal være lyttervennlig vil man i teorien kunne regne seg fram til et gitt antall kombinasjoner toner som vil gi ulike låter. Melodiene tar slutt.

Eller gitarriff. Mange av de feteste riffene baserer seg på tre til fire toner som går i en viss rytme over to til fire takter. Det kan da ikke være mange ledige kombinasjoner igjen. Wolfmother sin debutplate var breddfulle av gamle riff spilt om igjen, uten at det egentlig gjorde noe, for det ble tøff rock der og da. Og Kvelertak sneik inn(2:05) Foxy Lady uten at det gjorde noe heller.

Det må jo ha vært enklere å starte et band i 1966. Alle låtene som er laget etter var jo ikke laget da. Så det var jo bare å velge. Men så lenge AC/DC kan fortsette å gi ut plater er det håp. Det finnes vel knapt et orkester som gang på gang kan finne opp nye kombinasjoner av A, D og G.

NASA

NASA sender folk ut i verdensrommet og får de tilbake igjen. Dette krever mye teknologisk utvikling, noe som kommer vi som ikke får dra til gode. I form av sokker.

Min gode far hadde en stund stor humor i å bestille saker og ting fra Charlie Postordre – Selectkatalogens litt underlige tvillingbror. Blant annet fikk han forundringspakker med på forhånd ikke oppgitt innhold. Det var her jeg tror NASA-teknologien dukket opp for første gang.

Noe av det verste jeg vet er å bli våt på beina gjennom skoene. Enten plumpe i vannet eller bli svett i støvlene. Før en tur i skogen med støvler på fikk jeg en gang et par av disse sokkene. På pakken sto det at teknologien var fra NASA og skulle gjøre at det var umulig å bli fuktig. Det var bare å ha disse sølvsokkene innerst og valgfrie sokker ytterst. Resten var teknologisk magi. På med sokkene. Umulig å bli våt. Perfekt når preferert vinterskotøy er Converse av normal slett kvalitet. Nå er dessverre Charlie konkurs.