Stikkordarkiv: internett

Lokalkjenner

I stedet for å lure er det bare å spørre. Men det er litt vanskelig å spørre når man ikke er tilstede. En mulighet er å ringe nærmeste telefonkiosk og satse på at noen svarer. Alternativt spørre noen som har sagt de er tilstede.

Localmind er program som er av typen der du skal være snill med fremmede, men ikke fullt så fysisk som i andre. Det hele går ut på at folk kan stille deg spørsmål om hva som skjer rundt deg akkurat nå. Er det mange folk i parken, er iPad utsolgt på butikken eller andre viktige ting som hvordan været er. Hvordan folk finner ut hvor du er, er at Localmind baserer seg på hvor du har sjekket inn via Gowalla, Facebook Places eller lignende.

I dag sjekket jeg inn på establissementet Gourmet Thai. Da jeg var kommet hjem og nøt eksotiske retter tikket det inn et spørsmål på telefonen. Man kan bli paranoid eller glad av slikt. Eller det er egentlig umulig å bli paranoid av selvpålagt forfølgelse, med mindre det er nettopp det paranoia er. Uansett, jeg valgte å bli glad og svarte villig vekk på stedets matmessige kvaliteter. Og fikk gode takk tilbake. Virket som Gunnar S. ble nøgd.

Foreløpig ser jeg ganske ensom ut som lokalkjenner i Norge, men det må være noen flere. Jeg har fått hele to spørsmål til nå. Det andre var faktisk om været i nærheten av Olsen. Muligens mest som en test av programmet.

Foreløpig anes det en viss nytte av programmet, uten at man er klinkende overbevist enda. Likevel, det må være mer nyttig enn å bare lese at noen har spist taco.

Lenketjuv

Det finnes grader av datakriminalitet. En i laveregradskiktet er lenketjuveri. Likevel en kriminalitetsform som blir mer og mer aktuell og som jeg nå har gjort meg ubevisst skyldig i. Det dreier seg ganske enkelt om et mulig brudd på moderne referanseregler. Og det viser seg at jeg ikke er den eneste. Offeret i denne saken viste seg å være skyldig i samme handling selv – i samme sak.

Når du får en epost med et knisbart vedlegg du vil sende videre, klikker du som regel på videresend. Ingen bryr seg om hvem som sendte ut vedlegget som førstemann. Fokuset er på det morsomme lolcatzbildet du har fått. Når det gjelder Twitter og Facebook blir kanskje saken en annen. Hvis noen poster noe interessant du vil sende videre, så retweeter du eller deler videre på veggen din. Navnet på den som postet først følger med automatisk. Det er rett og slett god stil og god kutyme å referere riktig – til og med på internett. Hvorfor er vel for å gi en form for kudos og anerkjennelse til den som har funnet noe friskt og interessant å dele. Alle elsker jo kodus. Det er vel en del av det å dele. Ingenting er gratis.

Jeg ble gjort oppmerksom på mitt tjuveri av min gode venn Hans Martin. Naturlig nok, det var også han jeg skulle ha stjålet fra. Han tweetet en feiende flott sak fra Stereogum som jeg tenkte jeg skulle tweete videre. Normalt pleier jeg å retweete slike ting som seg hør og bør, og kunne ikke skjønne at jeg ikke hadde retweeta. Men når jeg gikk de siste timer etter i sømmene demret det.

I dette aktuelle tilfellet leste jeg saken ved komputeren og ikke på telefonen. Når jeg satt der slo det meg at slike sider har del-til-sosialemedier-knapper, knapper jeg svært sjelden bruker, og som jeg plutselig fikk lyst til å bruke. I tillegg hadde jeg et par dager før snakket med den nevnte Hans Martin om at han måtte få inn en tweete-knapp sin side. Så i mitt underbevisste var det høyaktuelt å trykke på en slik knapp. Noe jeg også gjorde. Og jeg trykket ikke bare på tweeteknappen, jeg trykket også på Facebookknappen. Dobbelfail. Lenka gikk rett ut i internett, med meg som avsender. Hans Martin var borte.

Min kriminelle handling skjedde i et slags dumhetsanfall og generell glemsel. Det var jo opptil flere minutter siden jeg hadde klikket meg bort fra Twitter. Det ene her er at jeg ikke fikk gitt behørig kudos til opphavsmannen. Jeg fant jo ikke saken selv. Der er kriminaliteten. Men en annen interessant ting er om jeg gjorde en feil når jeg også delte på Facebook. Skulle jeg også oppgitt referanse der når saken ble sendt fra Hans Martin gjennom Twitter. Spørsmålet er om internetts referanseregler gjelder på tvers av publiseringskanalene. Jeg vet jo at Hans Martin har en Facebookkonto, så jeg kunne jo ha slengt på navnet hans der og sagt at dette kommer fra han, men da måtte jeg nesten ha sagt at det kom fra han via Twitter. Litt for komplisert.

Når kan man slutte å si hvor man har fått noe fra. Hvor mange ledd skal man gå. De klassiske referansereglene sier vel at man skal oppgi hvor man har funnet innholdet til det man formidler. De moderne referansereglene sier etter det jeg kan skjønne at man skal oppgi hvem som har gitt deg innholdet. På den måten blir budbringeren den som kvalitetssikrer, ikke hvor innholdet befinner seg. Budbringeren blir i internett om enn ikke viktigere enn innholdet, men like viktig. Jeg huker av for Twitterreferansekriminalitet, men er litt usikker på om jeg vil bli dømt for den andre.

Uansett har vi skværet opp. Noe som gikk veldig greit siden det viste seg at også han var datakriminell. Ved nærmere undersøkelser fant han ut at selv hadde stjålet den samme lenken fra noen andre uten behørig referering. Så vi er begge kriminelle – hvis det er det vi er. Du kan lese selv hva den andre kriminelle skriver om saken.

Digitalt dypdykk #8 – PowerPigs

PowerPigs har holdt på i så mange år at bandet snart må få sitt eget leksikon. Bandets hjemmeside eksisterer fremdeles. En nettside av så høy kvalitet at den 1.oktober 1999 var en av ukens utvalgte på yahoo.no.

Det første du møter på vei inn i PowerPigs myteomspunne univers er den umiskjennelige logoen. Den er tegnet på frihånd på et overheadark som så er scannet og fargelagt i Paint. Selve logoen ble offentliggjort på en konsert nyttårsaften 1998 på en hjemmelaget backdrop og er avbildet inne på nettsiden. På neste side får du et utdrag av teksten til bandets majestetiske introlåt som ble spilt når bandet entret scenen, en låt som etter ryktene har gått tapt.

Resten av innholdet snakker for seg selv. Det eneste som mangler er lydopptak. Men det finnes noen rariteter av noen bootlegs der ute, i tillegg til den offisielle livekassetten fra Mathijazzfestivalen 1999. En festival som for øvrig får de beste skussmål fra Kommunal- og regionaldepartementet.

Det eneste som ikke har overlevd nytt årtusen er gjesteboka. Den ble ikke driftet av bandet selv. Selskapet som hadde oppdraget er nå lagt ned og har solgt domenet til noen som leverer helt andre tjenester. Disse er ikke assosiert med bandet.

Situationist

Vil sosiale medier strekke seg så langt at de imploderer på den måten at man ikke trenger de lenger og blir normalsosial igjen. I de vanligste formene skal man internetthenge med mennesker man kjenner eller ikke nødvendigvis kjenner. En ny sak jeg fikk litt skrekkblandet frydelig sans for var noe rare greier som heter Situationist.

Det hele går ut på at du på telefonen din legger inn et bilde av deg selv, krysser av for 5 hendelser du vil at andre skal gjøre med deg og så går du i verden. Når du kommer i nærheten av noen andre i verden som har det samme programmet installert, vil du få opp et bilde av personen på skjermen sammen med hendelsen den personen vil at du skal gjøre med han eller henne. Når det er utført skal man bare gå videre. Hyggelig og skummelt på samme tid. Typiske hendelser er:

  • Hug me for 5 seconds exactly
  • Ask me what I think of the war
  • High five me

Jeg har ikke tenkt så mye på den tikkende sosiale bomben jeg har i lomma før jeg gikk i det tjukkeste kvadratiske sentrum og telefonen sa i fra. På skjermen står det «Situationist demands your immidiate attention». Umiddelbart kommer en merkelig selvpålagt paranoia – selv om det var min tur til å finne en annen person. Jeg kikker rundt meg, men ser ingen som kan ligne. En anelse lettet går jeg videre i det jeg håper er motsatt retning. Det blir veldig rart når en ukjent person kommer opp til meg på gata og sier: «Help me rouse everyone around us into revolutionary fervour and storm the nearest TV station».

Digitalt dypdykk #4

Når jeg tenker etter så var jeg til en viss grad en populær artist en kort periode i 2003, men til gjengjeld en ekstremt anonym en. NRK Urørt var tumleplass for mitt lite kjente men famøse alter ego DJBæsj. Senere byttet jeg artistnavn til det mer internasjonale DJBash, men da var egentlig den karrieren lagt på hylla.

Utgangspunktet var et buksekjøp i desember 2002, for butikken hadde et tilbud at om du kjøpte buksetøy fikk du med et musikkprogram som het eJay. Tilbudet var egentlig over, men jeg klarte å overtale buksekvinnen til å gi meg et eksemplar uansett. Programmet var simpelt nok. En rekke samples man kunne klippe fra og selvsagt mulighet for å legge inn egne lyder.

Lang juleferie gir ofte litt dødtid, så eJay ble installert på pappas PC og var perfekt underholdning. Tidligere hadde jeg underholdt meg selv med å legge inn spesiallyder knyttet til ulike operasjoner i Windows. Tror ikke pappa hadde lyden mye på for jeg hørte aldri at han klaget. Lydene var lagt slik at når du for eksempel minimerte et vindu hørte du jeg si «liten Svein» og tilsvarende «stor Svein» når du maksimerte vinduet. Eller «trats er start baklengs» hver gang du trykket på start-knappen. Fiffig. Disse lydene ble brukt i låta, og låta fikk tittelen «Jadda» etter en av Windowslydene.

Etter å ha kost meg glugg i hjel med å lage dette nydelig stykke låt la jeg den ut på Urørt og tenkte ikke mer på saken før en stund etter jul. Men når jeg så utpå nyåret ser innom siden min, hva er det jeg ser? Låta har blitt lyttet til i overkant av 13000 ganger!

En helt idiotisk mengde ganger. Noen beskyldte meg i kommentarfeltet for å ha triksa med tallene, men der er jeg helt uskyldig. Og det kan se litt rart ut nå også, for nå står det to ulike lyttetall på siden, men det tror jeg har skjedd i en av omleggingene til Urørt. Tro det den som vil. Nå er antallet oppe i over 14000, og om det skal legges til den andre summen aner jeg ikke. Uansett, en del hatet (u)forståelig nok låta, mens noen syntes den var ganske bra. Man kan kalle den ganske masse forskjellig. Men danse – det må man.

Tragikomisk nok, her er den – min til nå største musikalske bragd:

Audio clip: Adobe Flash Player (version 9 or above) is required to play this audio clip. Download the latest version here. You also need to have JavaScript enabled in your browser.