Julaften for pluss/minus 20 år siden fikk jeg det beste jeg noen sinne har fått til jul. Jeg hadde mistanker og forhåpninger og min gode mor sviktet som vanlig ikke. Under treet lå det en svært lekker Atari2600.

Jeg hadde uttalt at hvis jeg fikk Atari til jul skulle jeg spille hele natta. Men på sjølvaste julekvelden fikk jeg dessverre ikke maskina i gang, muligens på grunn av overtrøtthet og litt for ivrig engasjement. Dagene etter var det derimot spilling til gangs.

Nå har maskina stått og venta i flere år. Men nå har jeg endelig fått den i hus igjen, og jammen starter den ikke uten å mukke. Med i esken var det en hel del nydelige spill blant annet et merkelig Indiana Jones-spill som jeg lånte, aldri skjønte noen ting av og ikke rakk å levere tilbake før Atari-bølgen la seg. På tide å prøve igjen.

Men et spill stikker seg ut – Solaris. Dette mener jeg fortsatt må være verdens beste spill. Tøff påstand. Du kjører et lite romskip som skal skyte ned diverse andre romskip. Du velger oppdrag i ulike stjernekart der brikkene flytter seg med ujevne mellomrom mot en slags bensinplanet man er helt avhengig av å ha tilgjengelig i de ulike stjernekartene. Noen oppdrag var morsommere enn andre, særlig de lengst ute i spillet, siden de var de man sjelden fikk spille. Lagre spillet var jo ikke noen mulighet.

Det var særlig det grå stjernekartet som var sagnomsust. Dette var spekket med morsomme oppdrag, men hadde ingen bensinplanet. Vanskelige greier. Man kunne gå fram og tilbake til de ulike kartene fra alle sider, men veien mellom de var ikke helt innlysende. Det kunne virke som en kule, men jeg fikk ikke det til å stemme helt heller. Jeg forsøkte å tegne et kart hvor de ulike brettene lå, men det var ikke lett å få en logisk oversikt den gangen. Men nå etter mange år med andre kanskje mer teknisk avanserte spill burde mulighetene for å komme seg gjennom det grå brettet være større. Eller kanskje ikke. Morro og deilig frustrerende er det uansett.

[flashvideo file=»video/solaris-start.flv» /]