For omtrent ett år siden hadde jeg utelunsj på jobben sammen med Jens. Ut av det blå står det plutselig to jenter forran oss bærende på et kamera. Den ene spør om ho kan intervjue meg, men trekker seg før ho for sagt om hva. Jeg må selvfølgelig spørre hva det var ho hadde tenkt å snakke om, og så sier ho at det så ut på avstand som om jeg hadde bart. Det var bart ho ville snakke om.

Det viste seg at disse jentene tok journalistutdanning og skulle lage et innslag til en nettavis eller lignende. Da trenger man et tema og valgte bart, for de hadde lagt merke til at flere og flere velger dette ansiktsproduktet. På avstand kan det fint se ut som jeg har bart/skjegg hele tiden. Det har jeg ikke nødvendigvis, men en liten skygge er alltid tilstede.

Men selv om jeg ikke hadde bart der og da begynte jeg umiddelbart å snakke entusisastisk om barten og dens vesen. Det er jo et spennende tema. Min entusiastiske tilnærming til fenomenet bart gjorde at jeg fikk være med i filmen uansett – som en slags ekspertkommentator i innledning og avslutning. Kloke ord. Fabelaktig.

[flashvideo file=»video/bart.flv» /]